Vi rakk på nære nippet bussen til Cienfuegos. På veien stoppet bussen på mange tilsynelatende tilfeldige steder og lempet av store poser med brød som hvert sted ble tatt imot av en fyr. Brød til folket er jo viktig. Også passasjerene ble satt av der de måtte ønske på veien mot «storbyen». For ja, Cienfuegos er mye større by en Trinidad.
I Cienfuegos, byen som er oppkalt etter en av de første borgemesterne der, er alle gatene nummerert. Vår adresse var 52 entre 49 y 46, altså i gate 52 mellom de motgående gatene 49 og 46. Da vi ankom byen ble vi ganske forvirret. Vi hadde blitt fortalt at huseieren ville ta oss i mot med et skilt hvor det skulle stå «Sunniva» eller noe tilsvarende. Men på stasjonen var det intet skilt. Heldigvis hadde jeg adressen til damen vi egentlig skulle bodd hos, men som ikke hadde ledige rom. Det var gjennom henne at vi fikk et annet bosted. Utenfor busstasjonen sto det en hel haug med taxisjåfører som alle skulle ha en saftig pris for å kjøre oss dit vi ønsket. «No gracias» gjentok vi til alle og enhver og gikk rett frem i en tilfeldig retning.
Med kart i Lonely Planet og en del veiledning av forbipasserende fant vi fram. Huseieren skjønte raskt hvem vi var og ringte til hun vi egentlig skulle bo hos. Hun fulgte oss til og med halvveis til dit vi skulle med dårlig hofte og trette ben. På midtveien kom den riktige huseieren oss i møte. Hun fortalte at hun hadde møtt opp på stasjonen til riktig tid, men siden hun ikke så oss hadde hun dratt hjem igjen. Vår buss var i utid, så sånn kan det gå. Huseieren snakket bare spansk. Samtalene våre ble derfor basert 70 prosent på ren gjetting. Men hun virket fornøyd med mine gebrokne svar, så noe må jeg ha sagt rett.
Huset vi bodde i hadde en nydelig fasade, med turkise pilaster (pyntesøyler) og kremhvit bakgrunn. En stor mørk dør laget av tre hilste oss velkommen. Selve inventaret i huset var stilfullt og velstående til Cuba å være. Glorete vil man kanskje si i Norge. Møblene var gamle, men putene strålte i neonfarger. Rundt omkring lå det plassert små pyntefigurer i alle mulige former, og bildene var det gjerne to like av på samme vegg. En flatskjerm og stort stereoanlegg dominerte stuen. I gangen hang det papegøyer i plast sammen med planter og mer nips. Rommet vi fikk til å sove på var lite, men helt greit. Sengene var gode og det var aircondition.
Etter å ha innlosjert oss bar det rett ut på oppdagelsesferd. Vi hadde jo tross alt en ny by å utforske og bare halvannen dag å gjøre det på. Vi gikk først til byens sentrum: Parque José Martí. På veien dit fant vi både vann, deodoranter og hele 5 nye tannbørster til Henrik (I butikken kunne man visstnok bare kjøpe en «familiepakke» av tannbørster). Fremme ved Parque José Martí, som er like vakker som den er beskrevet, var vi alle skrubbsultne. Guiden vår – Lonely Planet – kunne da anbefale en god og dyr restaurant ved parken kalt Polineso. Der fikk vi masse salat, middag, dessert og juice til 10 CUC (ca. 60 kr). For dere høres dette kanskje sykt billig ut, men dette var en av dyre restaurantene vi har vært på sett ut ifra cubanske lønninger. Restauranten er selvfølgelig ment for turister.
Skal jeg være ærlig likte jeg ikke Cienfuegos noe særlig. Jeg vet faktisk ikke hvorfor. Alt tyder på at denne byen er et skattekammer. Byen ble dannet i 1819 av en fransk emigrant fra Louisiana. Denne franskmannen inviterte 40 familier fra blant annet New Orleans, Philadelphia og Bordeaux til å bo her med ham. I starten gikk det dårlig for dem, blant annet pga. en destruktiv orkan i 1921. Etter en av Cubas første frigjøringskriger (fra 1868 -78) blomstret økonomien i byen. Profitten ble brukt på å bygge opp fasaden. På slutten av 1800-tallet ble Cienfuegos et økonomisk maktsentrum pga. de mange sukkerplantasjene i området. Selv nå er byen en av Cubas rikeste, med en stor rekeindustri, oljeutvinning og en vel besøkt turistattraksjon pga. byens plass på Unescos verdensarvliste (fra 2005). Som Henrik påpekte: Cienfuegos er Cubas Stavanger. Byen har gamle godt beholdte hus, en liten Malecon (strandpromenade) med svære palmer, gode reker og brosteinsbelagte gågater! Cienfuegos er også hjembyen til Benny Moré, en av Cubas og verdens mest kjente jazzmusikere. Hva er da galt? Jeg aner ikke. Kanskje det bare var innstillingen min. Man blir jo overraskende nok sliten av å reise på ferie. Henrik derimot likte byen godt, og kunne tenkt seg å bo fast i den (om han måtte velge et sted i Cuba).
Dagen etter fikk vi servert frokost i leiligheten. Frokosten bestod av fersk papaya, ananas og guavafrukt på ett fat, toast på et annet og omelett med tomat på et tredje. I tillegg fikk vi guava juice, kaffe og sjokolademelk. Luksus? Ja, definitivt. For dette måtte vi betale 18 kr pr. person. Billig? Ja, definitivt.
Etterpå gikk vi på vandring rundt i byen. Vi så på de mange butikkene i handlegaten, tok bilde med Benny Moré statuen, kjøpte pizza og tok det rolig. Ragnhild fant seg en nydelig kjole. Overraskende nok var de fleste på shoppingtur vanlige cubanere. Senere på ettermiddagen dro Henrik og jeg på Provinsmuseet i byen. Heldige oss var vi der samtidig som et stort profesjonelt kammerkor holdt konsert i lokalet. Arrangementet var privat, men sangen var tydelig å høre i alle museets utstillingsrom. Museet inneholdt litt av hvert; gamle våpen og knokler av indianere, vakre dører fra 1800-tallet og moderne kunst.
Like utenfor museet kjøpte vi postkort av gamle fotografier av Che Guevara. Damen som solgte dem prøve å lure oss til å betale mer enn prisen som sto oppsatt ved å påstå at kortene hadde innebyggede frimerker og dermed «kostet mer». Dette ble for dumt, spesielt siden hun rett før hadde spurt om vi ville kjøpe frimerker i tillegg. Med litt kverulering fikk vi dem til rett pris.
Kl. 17 spiste vi is på is-skjeden Copelia sammen med Ragnhild. På Copelia har de sykt god iskrem som de kombinerer med marengs, krem og frukt. Det eneste irriterende er at vi må betale tredobbel pris siden vi er turister. Glade til sinns pga. den gode isen spaserte vi langs byens Malecon og ut til Punta Gorda – Cienfuegos rikmannsbydel. Punta Gorda er et villastrøk tilsvarende Holmenkollen, hvor hvert hus er et lite palass. Mange av dem er nå gjort om til hoteller. Bydelen ligger som en tynn odde ut av Cienfuegos.
Vårt mål var å gå ut til tuppen av odden til en park kalt «Centro Recreativo la Punta» og se på solnedgangen der. På veien kom vi i prat med en skikkelig gorilla av en mann kalt Dioniso. Han fortalte at han hadde vært med i verdensmesterskap i boksing, og visstnok vunnet for to år siden. Nå var han på ferie, men om to uker skulle han til Italia for å bokse der. Det var hyggelig å prate med ham. Da vi skulle hilse farvel gav han Henrik et håndtrykk hardt som stål. Sikkert for å tøffe seg. Fremme ved utsiktspunktet var det for overskyet til å se solnedgangen, men vi så utover havet og bølgene og kjente på vannet.
Etterpå spiste vi på Restauranten Villa Lagarto ved siden av. Den var også anbefalt av Lonely Planet, men de advarte om høye priser. Prisen var 18 cuc, men til gjengjeld fikk vi et herremåltid bestående av en 4 retters meny med fantastisk mat. Først fikk vi broucetta, brød og salat som appetittvekker. Deretter fikk vi krabbecoctail til forrett. Hovedretten var enten stekte reker i hvitløkssaus eller marinert ribbekjøtt. Til dessert fikk vi bananlikør, fruktis og en kopp kaffe. Alt var himmelsk. Sammen med regningen lå det til og med tre små billigsigarer til oss. For meg er det viktig med gode avslutninger, og dette var definitivt en av dem.
Hjemveien til leiligheten ble et kapittel for seg. Da vi skulle dra fra restauranten fossregnet det. Vi håpet på at det var en forbipasserende byge, men det var det slettes ikke. I nabohuset til restauranten var det en gammel mann som hjalp oss. Han ringte etter en taxi og holdt oss med selskap mens vi ventet. Da taxien dukket opp geleidet han oss til bilen med plastsekk over hodet. Det er egentlig litt morsomt med regn, selv om det forsinker en. Regnet skaper så mye stemning.
Dagen etter tok vi en tidlig buss tilbake til Havanna.
Sunniva