Så var de to første ukene med skole omsider ferdig. Mye har blitt erfart, og mange nye inntrykk har blitt prosessert. Det begynte med en tidlig morgen i Havanna, første natten i vår Casa Particular etter fire dager på luksushotell lengre sør i Cuba. Nå var det tilbake til hverdagen, til skolebenken, til forpliktelser og pruting på de lokale fruktmarkedene; ingen flere «all-inclusive» drinker og solsenger. Tilbake til hverdagen, men samtidig ikke helt: fremdeles befinner vi oss i et karibisk solparadis.
Som mang en gang før og siden møtte vi opp på Habana Libre. GoStudy-teamet hadde planlagt en gåtur til skolen, hvor de underveis viste oss kafeer og steder hvor tidligere kull hadde pleid å henge og studere. En gåtur i Cuba er ikke komplett uten en masse bilder av monumenter og ikoner, så det ble en del av det også denne gang; alt fra klassiske politiske slagord og hyllester til revolusjonen og fedrelandet, til statuer av viktige kubanske skikkelser og en hyllest til Havannas asiatiske innbyggere.
Fremme på skolen, inni et av klasserommene satt elever seg ned på hver en pult, og gjorde seg klar til det som skulle bli deres første filosofitime på CEM. Vår faste foreleser, Fred, skulle snakke om Platon, og gjorde sitt beste for at vi skulle forstå alt klinkende klart. Klassen ble oppfordret til å kaste seg frempå med spørsmål. Til å begynne med var vi litt tilbakeholdne og sa ikke stort, vi fulgte stille med og lot oss selv sluke kunnskapen vi ble servert, men etterhvert som timene og dagene gikk, myknet vi opp og ble flinkere til både stille og svare på spørsmål. På en ti-dagerstid har vi beveget oss flere tusen år gjennom europeisk filosofihistorie. I løpet av den tiden har vi gått fra Platons verdenssyn til de store mannlige filosofenes kvinnesyn. Førstkommende mandag begynner vi på filosofien og feminismen til Simone de Beauvoir, som eg personlig ser frem til å lære mer om.
Samme uke ble vi også presentert for to av de andre fagene vi skal gjennom; salsakurs og spansk. I spansktimen ble vi på mange måter bare kastet inn i det. I timene snakker læreren så og si intet annet enn spansk, og bytter kun over til engelsk om vi absolutt ikke forstår noe. To av elevene i klassen hadde aldri tidligere hatt spansk på skolen, så for dem føltes det nok litt som å bli kastet på havet uten noen kunnskaper om det å svømme. Overraskende nok har det gått bra med alle. Å bli kastet inn i det virker til å være en god undervisningsmåte. Ikke bare har det fungert for spansken vår, men også dansingen. Salsatimene har også vært en utfordring. Som nordmenn er vi dessverre programmert uten en velutviklet rytmesans og med to venstreføtter. Eller, i hvert fall noen av oss er. Et par stykker har tidligere gått på dansing, og kunne allerede mye fra før av. Resten har gjort store fremskritt. Dessverre strekte kurset seg kun over åtte timer, men bakterien har allerede smittet noen av oss: enkelte har tenkt seg på privattimer.
Privattimer har i hvert fall eg bruk for. Siste time på torsdag gikk eg fra danselokalene med en følelse av at nå kan eg sånn omtrentlig danse bra salsa. Litt i hvert fall. Senere, samme dag dagen dro vi på en Qva Libre-konsert på et av de hippeste (og dyreste) studentutestedene i by’n, Café Cantante «Mi Habana». Her skulle eg teste ut noen av dansetrinnene eg hadde blitt lært. Alt hadde gått greit når vi hadde en profesjonell danser til lærer, som talte opp takten og fortalte oss hva vi skulle gjøre. Nå var det min tur til å føre. Eg visste at eg ikke var noe spesielt talent, men eg hadde håpet på at eg kanskje kunne imponere noen observerende kubanere. Det gjorde eg ikke. De to venstreføttene mine kom til syne, og antageligvis fikk noen kubanere konstatert fordommene sine. Eg får bare håpe de trodde eg var full.
Ellers var både klubben og konserten bra. Vi kom i prat med et veldig hyggelig tysk-kubansk par og deres venner som tilbød oss både bord og dans. Qva Libre imponerte skikkelig. Vi hadde allerede blitt fortalt av GoStudy-teamet at vi burde få med oss en av konserten deres, men eg var ikke forberedt på slikt et show. På scenen stod det et titalls musikere kledd i merkelige hatter og med alle slags blåse- og perkusjonsinstrumenter og gjorde en god jobb i å underholde publikumet sitt. Musikken og stilen var klart inspirert av kubansk og kreolsk musikk. Hadde bare all popmusikk vært like god.
Husker dere den perioden for noen år siden da absolutt all musikk som kom ut hadde auto tune-vokaler? Den perioden døde aldri her. Til tross for at Cuba lenge har vært kjent for å ha oppfostret store musikalske talenter er det lite som reflekterer det i popmusikken. Det eneste eg har funnet i klubbene som eg liker er en rapper som heter El Micha, men dessverre har han også valgt å pakke vokalene sine inn i auto tune. Ellers er det for det meste Pitbull, Enrique Iglesias, Jonas Brothers-kopier og lignende som spilles. Det føltes virkelig friskt da vi endelig fikk oppleve Fabrica de Arte. Fabrica de Arte holder til i en gammel oljefabrikk, men holder seg nå til å produsere kultur. I første etasjen fikk vi sett kunstverk av kubanske kunstnere, kjøpt drinker og hørt alternativ musikk som ble spilt over høyttalerne. Her hang de hippeste av de hippeste: alt fra godt voksne med sans for symboltung kunst til ungdommer med innsikt i det aller siste av undergrunnsartister
I annen etasje ble det servert Habana Club i plastkrus i anledning åpningen av 6 Festival Leobrouwer og Musica de Cámara. Det var et tettpakket program; arrangørene, to høyt respekterte kunstnere, åpnet med tale og korsang før de gikk videre til en film om kunstneren Choco. Det var konserter til minne om viktige cubanske artister, Indiafilmer på storskjerm. En håndfull dansere var kledd opp i fuglekostymer og poserte for dem som måtte ønske det. Ragnhild slo annen en pose med fuglemennesket. Senere på kvelden slo vi oss sammen med en gruppe nordmenn og (nord-, sør- og mellom-) amerikanere som absolutt skulle ha oss med på «norwegian shots». Eg avsto fra det. Bullet dodged.