Det er morgen og fredag, altså fri, Jeg går inn på kjøkkenet og skrur på gasskomfyren vår. Jeg steker to egg til frokost som jeg nyter ute på betongplattingen utenfor huset vårt. Skal du studere her i Cuba kommer du til å legge om matvanene dine, men det er ikke så altfor ille om du ikke er lat, hvis du ikke er en perezoso!
Så er det små ting som skal gjøres, én spør de andre i leiligheten om de skal være med på markedet eller å kjøpe internettkort, og man rusler rundt i de livlige gatene og kjenner solen steke og takker nei til tilbud om taxi. Vi kommer særlig til å savne livet i gatene når i drar herfra. Det er mange spennende personer her, man burde sette seg i en park med en venn og bare beundre alle folkene og situasjonene man har rundt foran seg.
I går støtte vi på to folk, en ungdom og en eldre kar, på vei ut av pizzasjappa som ligger rett ved siden av leiligheten vår. Det viste seg at de var far og sønn.,S sønnen satt der og holdt vakt om kveldene, jeg hadde sett ham der flere ganger. Den eldre karen stoppet oss og begynte å snakke engelsk, han hadde enkelt forstått at vi var utlendinger. Uttalen hans var litt utydelig, men han gjorde seg forstått og hadde et imponerende vokabular og nærmest perfekt gramatikk. Det var enda mer imponerende da vi hørte at han hadde lært dette selv, i Cuba, med veldig begrenset tilgang på læringsressurser og i bare løpet av de siste årene. Han hadde forstått, sa han, at det ville bli nødvendig å kunne snakke engelsk nå, når verden ble mer moderne og Cuba stadig ble mer åpent. Og han holdt på å lære sønnen det han kunne selv, han fikk ham til å ytre noen ord, og vi nikket bekreftende og tommel opp. Jeg forsøkte meg på spansk til gjengjeld, og formulerte en platthet; “Es muy interessante hablar con la gente de la calle.” “Det er veldig interessant å snakke med folk på gaten.” Vi snakket en stund om livet på Cuba, om dårlig lønn og en drøm om å reise ut av landet en dag og oppleve verden, om frekke turister, om universitetet og om norsk kultur. Så tok vi hverandre i hendene og hilste og gikk hjem.
Vi opplever sånne møter med cubanere hele tiden. Jo mer spansk vi snakker, jo oftere skjer det. Det er en grunn til at man får det rådet hele tiden som utvekslingsstudent – å lære språket – det er en uvurderlig komptanse når man skal oppleve og forstå en såpass fremmed kultur.
Vi har også vært og spilt fotball, dette må oppleves hvis du er glad i å sparke ball og bor her nede. De møtes i 4-5 tida på en stor slette (og mange steder ellers i byen) og setter opp to stokker i plenen på hver side av banen, så spiller de til sola går ned og det blir for vanskelig å få øye på ballen. Gressletta, som ligger utenfor en falleferdig stadion i byen, var så full av sten at alle måtte gjøre en innsats og plukke dem og hive dem bort før vi kunne starte. Deretter er det 10 minutters spill, eller førstemann til to mål. Det vinnende laget står. Det var mange flinke der, også noen av dem som løp rundt på den ujevne bakken full av stener uten sko, og fotball er dessuten den perfekte måten å komme i kontakt med cubanere på.
I helga blir det festing, vi skal dra ut med de andre utvekslingsstudentene og prøve ut en ny plass. Festinga er noe å glede seg til hvis man skal hit. Det er en herlig opplevelse, fra når man ordner seg med shorts og skjorte i leiligheten og går ut i gata for å prøve å finne en taxi som er villig til å ta dere dit dere skal for en CUC hver, til når man danser heftig til reggaeton i ring sammen med vennene sine i en fullstappa klubb og kommer i prat med cubanere som er like fulle som deg selv på røykerommet.
Alt går supert her nede, spansken begynner å bli ordentlig god, vi har mange cubanske venner, livet i Cuba er deilig!
– Vemund