Søndag morgen klokka 0715 stod syv av oss opp for å dra på utflukt til Huatulco. Huatulco er en litt større by enn Puerto Escondido, med større turistindustri og mange strender. Bilturen tok omtrent 2 timer, på veier som heldigvis var bedre enn de gjennomsnittlige veiene her i Oaxaca (delstaten). Likevel ble ikke turen helt udramatisk. For det første hadde enkelte (undertegnede inkludert) mislykkes med å “bare ta et par øl” på byen kvelden før. Biltur viser seg å ikke være den beste kuren for fyllesyke (noe jeg skulle ønske vi skrev ned forrige søndag). Halvveis på turen startet bilen å lage lyder som en bil i 120 km/t ikke burde lage. Uten noen videre forklaring, ble vi eskortert raskt inn i en ny bil, og rakk bare så vidt båten i Huatulco.
Båten vi skulle om bord på, så ut som en to-etasjers flytende byggeklosse. Vi tok raskt plass helt fremst, der vi kunne ligge utstrakt og steke i sola. Denne avgjørelsen ble tatt før vi la merke til de store høytalerne rett bak oss, som gjorde klossen til en komplett partybåt. Bølgene skvulpet, vi drakk gratis brus, og sola skinte. Etter litt over en time, ankom vi en øde strand. Her kunne vi enten bli fraktet inn til land med båt eller med svømmeføtter. Vi valgte svømmeføtter. Havet var herlig krystallblått. Vi tok på oss snorklemaskene og fløt rundt over krystallrevene i nesten en time. Flytevester var tydeligvis obligatoriske på turen, men det gjorde bare opplevelsen enda mer behagelig. Vi trengte ikke en gang å bevege oss. Da vi til slutt gikk i land, slengte vi oss rett ned på sanda, og ble liggende helt til båten skulle videre.
Neste stopp var en annen strand. Turen dit var som en karuselltur, med store bølger. Denne stranda var mer folksom, og fylt med restauranter. Båtturen endte her for oss. Etter å ha spist lunsj, satt vi oss i bilen igjen, og kjørte til en utsiktspost, der vi kunne se ut over store deler av byen.
Videre gikk turen til et såkalt mezcalería. Jeg har skrevet tidligere om den lokale spriten mezcal, som vi nå har lært oss å bli glade i. Nå skulle vi altså prøvesmake flere forskjellige typer mezcal: piña colada, kaffe, mango, jordbær og mange flere. De mest populære var de som skjulte spritsmaken på best mulig måte. Selv kjøpte jeg med meg små flasker piña colada og kaffesmak.
Midt i all prøvesmakinga ble dette satt fram på bordet:
Sprøstekte gresshopper er en delikatesse her i Oaxaca. Selvfølgelig måtte vi prøve det. Personlig lagde jeg en snacks med mest mulig mole og ost, og to små gresshopper – godt gjemt under alt annet. Det smakte ikke så fælt. Det var bare tanken på å spise insekter, som ikke faller naturlig.
Slitne og trøtte, og med et nytt lager av mezcal, kjørte vi tilbake til Puerto Escondido.
Sunniva
ex.phil/ex.fac
Mexico