Etter en uke med eksamenstress var det endelig tid for å reise. I forkant av studieuken hadde eg, Sunniva og Ragnhild planlagt å reise litt rundt i Cuba. Til å begynne med hadde vi planlagt å reise til Trinidad og helt sør i landet til Baracoa, men det ville tatt litt for langt tid og kostet litt for mye. Til slutt landet vi på en femdagers tur til Trinidad og Cienfuegos.
Som mang en gang før begynte også denne turen med en trøtt morgen i Havanna. Bagasjen var ferdig pakket og sto inntil veggen på soverommet. Enda en gang ventet en lang busstur med Viazul, men etter rundt seks timer på landeveien var vi fremme ved vår første by; Trinidad.
Å reise til Trinidad var som å reise i tid. Imens resten av verden har nådd det 21. århundre er det som om tiden har stått stille her. Biler og supermarkeder har enda ikke nådd den lille byen i Sancti Spiritus, her kjører folk fremdeles rundt i hest og kjerre. I gatene går det brødselgere å gauler «El pan! El paaan!» imens de geleider sykkelen sin med en stor kasse brød bakpå.
Fremme i Trinidad stoppet bussen ved parque Céspedes, en liten park midt i byen. På forhånd hadde vi fått GoStudy-teamet til å avtale bosted for oss, men ettersom vi ikke kjente til byen hadde vi problemer med å finne frem. Heldigvis var det mange hjelpsomme folk ved parken. Kanskje litt vel hjelpsomme. Med kartet i hånden og rådville var det flere som tilbød oss et bosted til en «very good price», og som kjente en som kjente en som kunne leie et sted til oss. Selv etter vi hadde funnet ut av hvor vi skulle var det folk som insisterte på å hjelpe oss, og selge sigarer og taxiturer til oss. Disse også til en «very good price, amigo».
Etter litt om og men fant vi frem. Et par uker tidligere hadde også Sunnivas foreldre vært i Trinidad, og de hadde anbefalt oss å bo hos samme familie som dem. Vi ble ikke skuffet. Casa de Flor er et vakkert hus bygget på 1800-tallet. Husets utseende er typisk hva man finner i Trinidad: ett-etasjes murhus med store tredører som vinduer; murstein skråtak; storstue rett inn døren, og høyt under taket; stor og frodig hage midt i huset; og takveranda med god utsikt over nabolaget. Vi bodde alle tre på et soverom med eget bad, og fikk frokost servert hver morgen klokken ni. Familien vi bodde hos var kjempehyggelig, og på tross av vår språkbarriere fikk vi hjelp til det vi trengte, og svar på spørsmål vi måtte ha. I tillegg til en hyggelig familie var det også to bortskjemte små hunder der, som konstant ville ha oppmerksomhet fra oss.
Maten her var en stort pluss. Første dagen spiste vi på en restaurant som hadde blitt anbefalt av Lonely Planet. På tross av at menyen var typisk kubansk, var servicen alt annet enn typisk kubansk; ute i gaten var det ingen pågående kelnere som prøvde å dra oss inn i restauranten, og inne ved bordet prøvde kelneren ikke å få oss til å kjøpe det dyreste måltidet. Musikken var rolig og fin, lokalet godt temperert og veggene dekorert med keramikkunst laget av restauranteieren selv. Det eneste som var bedre enn servicen og atmosfæren var selve maten. Med hånden på hjertet kan eg ærlig si at Cubitas kylling med ost og poteter er noe av det beste eg har spist siden eg kom til Cuba. Om du noensinne tenker deg innom Trinidad, ta en tur innom Cubita Restaurant!
Mandag, vår andre dag i Trinidad og første hele dag der. Etter å ha leitet i et par timer etter et sykkelutleie som hadde blitt anbefalt i Lonely Planet, fant vi endelig noen som leide ut sykler. I dag hadde vi planlagt en sykkeltur ut av byen til en nærliggende strand, Playa Ancón. Ute på landeveien satt vi på våre slitte sykler med solen steikende over hodene våre. På jordene gikk det kyr og beitet, og ved siden av veien red bønder med store stråhatter på hestene sine. Fremme ved stranden ble vi stoppet av en mann som leide ut snorkelutstyr. Han påstod at vi ikke kunne ta med syklene ned på stranden, men han jobbet også som sykkelvakt, så han kunne passe på de for 1 CUC per sykkel. «Greit nok», tenkte vi, og låste fast syklene våre, leide et par snorkelmasker, og betalte herremannen. Nede ved stranden parkerte vi oss under et tre, og byttet på hvem av oss som skulle snorkle, og hvem som skulle passe på tingene våre. Under treet ved siden av oss satt det et kjærestepar med syklene sine. Faen, lurt igjen.
Senere på dagen gikk turen til San José, som lå et kvartal unna vårt casa particular. På tross av restauranten kun kunne måle seg med Cubita i prisklasse, var maten her god. Det var også her vårt første møte med vår venn Giovanni var. Under Sunnivas foreldres opphold i Trinidad hadde de blitt kjent med en hyggelig fyr som tipset dem om turer og utflukter, og som hadde invitert dem med hjem på kaffe. Vi hadde fått nummeret hans og inviterte han ut for å snakke med ham. Han snakket utrolig godt engelsk og var en veldig munter type, så det var lett å holde samtalen gående. Giovanni kom opprinnelig fra provinsen Ciego de Ávilla, men bor nå sammen med kone og barn i utkanten av Trinidad. I sin ungdom hadde han arbeidet som gårdsgutt, men akkurat nå drev han på som brødselger. Han tipset oss om en vakker skogstur til et fossefall oppe i fjellene, og inviterte oss hjem til en kopp kaffe. Vi takket ja, og avtalte å møtes dagen derpå.
Mot kvelden satt vi oss på Plaza Mayor og hørte på en gitarist spille tradisjonelle kubanske sanger og nøt livet. Nede i parken lekte en skokk med unger tikken. Borte på en av nabobenkene satt to politimenn og chillet. Vi nøt den kjølige temperaturen, snakket om fjernt og nært, og ventet på at disco Aylala skulle åpne. Disco Ayala befinner seg inni en stor grotte. Når diskoteket endelig åpnet stakk vi til den. Grotten lå gjemt et stykke utenfor byen og var stor. Interessant konsept, men ganske shabby. På tross av sin shabbyness var det en grei avslutning på en god dag.
Tirsdag morgen, etter å ha våknet opp med støle lår, gikk turen til fossefallet vi hadde fått anbefalt. Vi hadde bestilt en taxi som skulle kjøre oss ut av byen og opp i fjellene, og hente oss igjen når vi skulle hjem. Å gå i fjellene var nesten som å være hjemme i Norge igjen; høye fjell og frodige skoger så langt øye kunne se. Eneste forskjellen var palmene og fraværet av allemannsretten. Ved inngangen til turområdet måtte vi betale 9 CUC (ca. 54 NOK) per hode for å gå inn i skogen. Etter å ha svettet oss halvt ihjel kom vi endelig frem til innsjøen. Vannet var ordentlig kaldt og deilig, og det føltes fantastisk å kaste seg ut i det etter en lang tur. Videre langs elveleiet, et stykke lengre oppe, stod det et skilt med en advarsel om at det hadde vært fire dødsfall her, og at det var anbefalt å ikke klatre lengre opp. Som de fryktløse jævlene vi er valgte vi å trosse advarselen, og klatre opp likevel. Ingen overlevde.
Neida, det gikk så fint så. Nesten oppe ved toppen, hvor fossen tok et lite avbrekk var det en kulp med naturlig boblebad og dusj vi kunne bade i. Her spiste vi lunsj, tok en masse bilder og badet.
Hjemme hos Casa de Flor ble vi servert en fantastisk hummer, og satt å spiste i blomsterhagen deres. Senere på kvelden stakk vi en tur til Giovanni og familien hans. Huset hans var ikke det letteste å finne frem til, men fyren var godt kjent av folk i området, så vi fant frem til slutt. Ved Casa de Giovanni ble vi tatt godt imot av han og familien hans, og vi ble bydd på kaffe og historier fra livet deres. Timene gikk i en fei, og plutselig var det midnatt, så vi takket for oss og dro hjem for å sove.
Onsdag var vår siste dag i Trinidad. I dag skulle vi reise til Cienfuegos. Morgenen kan for Ragnhild oppsummeres ved en sang eg lærte meg når eg jobbet på gård: «Early in the morning when I wake up, I brush my teeth, eat my bread, drink my coffee and go back to bed.» Meg og Sunniva gikk turen til Giovanni. Han og konen hadde bryllupsdag idag, så vi hadde laget et kort hvor vi takket for hjelpen og bekjentskapet og gratulerte dem. Til gjengjeld fikk vi en kopp kaffe, en caps laget av ølbokser, og noen tresmykker en venn av han hadde laget. Veldig hyggelig!
Ved busstasjonen tilbød en ansatt i Viazul oss en taxitur med en kamerat av han til samme pris som bussen. Veldig merkelig. Tror ikke sjefen hans hadde vært så glad om han fikk vite det. Vi valgte bussen, som vi rakk i siste liten. Fire dager i Trinidad var nå over, nå ventet Cienfuegos.
Henrik