Dagen derpå var det flere i klassen som utslitte dro seg ut av sengen og over i turbussen som ventet på dem utenfor. Habana Libre. Lørdag, 27. september reiste vi sammen med GoStudy-teamet til Las Terrazas; en relativt stor økologisk landsby, ca. en time utenfor Havanna.
Halve gruppen ville helst legge setene bakover og sove. Det hadde vært en lang natt med masse festing og et par drinker for mye, men det er ikke så lett å falle i søvn når bussen man sitter på er fylt opp med festglade cubanere på «chartertur».
Fremme i landsbyen ble vi servert en gratis velkomstdrink (kl. 08.30 om morgenen) før guidene fortalte kort om historien til området. Landsbyens historie daterer tilbake til 1968, og er resultatet av et skogplantingsprosjekt. Alt av trær hadde fra 1820-årene blitt kuttet ned for å gjøre plass til kaffeplantasjer. Nå er det nesten ikke noe kaffeproduksjon igjen i området, og en frodig skog har vokst frem.
Når drinken var ferdig drukket og historien ferdig fortalt var det rett til Cubas eneste canopy-tour. På toppen av et fjell, oppe i et tårn stod vi. Bakpå ryggen min hadde eg festet kameraet og satt på filming. En etter en steg vi frem på platået, hvor vi ble festet til en line, og så slengt utenfor tårnet flere kilometer i timen, titalls meter oppe i luften. Etter noen minutter oppe i luften, når høydeskrekken og dødsangsten hadde lagt seg, føltes det befriende å sveve over menneskene som levde sine liv i landsbyen. Over en dam nær sluttpunktet satt noen turister i en båt og vinket til oss. Skulle én være så uheldig at linen røk hadde vi i det minste noen som kunne fiske oss opp igjen. Fremme ved mål ble vi tatt imot av de samme folkene som hadde slengt oss ut til å begynne med. De ga oss diplomer som bevis på hvor utrolig tøffe vi hadde vært som hadde sett høydeskrekken/døden i øynene.
Som om ikke canopy-touren allerede hadde vekket liv i våre trøtte tryner ble vi etterpå busset videre til en liten kafé og servert sukker med tre espresso (også kjent som kaffe her i Cuba). Kaffen ble servert på en liten kafé med utsikt over et av boligområdene i Las Terrazas. Byggene i landbyen er for det meste terassekomplekser av nyere dato. Få av bygningene er eldre enn 40 år, og ble bygget under etableringen av kooperativet. Kompleksene huser lokale bønder og arbeidere som sammen driver alt fra gårdsbruk og marked, til turistattraksjoner.
Selv om vi bare var der en halv dag føltes det som vi ble godt kjent med den lille landsbyen. Vi hørte på musica campesina (improvisert musikk) på en restaurant, kjøpte lokalprodusert honning og syltetøy og besøkte hjemmet til Polo Montañez, en avdød lokalmusiker. Folkene her var åpenbart stolte over han, og det med god grunn. Selv hadde eg ikke hørt han tidligere, men i etterkant har eg sett ansiktet hans dukke opp på malerier av gatekunstnere rundt omkring i Havanna. Huset hans var fylt med bilder av han sammen med andre kjente kubanere, instrumenter og klær han hadde eid og priser han hadde vunnet.
Ellers var kanskje det største høydepunktet på utflukten badingen i et av elveleiene. På vei dit innså både eg, Sunniva og Ola at vi hadde glemt badetøyet hjemme. Heldigvis ordnet turguidene det slik at vi stoppet innom et nærliggende hotell hvor vi kunne få kjøpt det vi trengte. Utvalget var ikke av det aller beste, så vi måtte ta til takke med noen kanskje ikke fullt så delikate badeplagg.
Elveleiet var fantastisk. Vannet var kaldt sammenlignet med de andre stedene vi hadde vært, men det var utrolig deilig å ta en dukkert i kjølig vann når temperaturen på land nærmet seg 40 grader. Elven var fylt med små fosser og minigrotter. Litt oppi elven fant vi en hemmelig inngang til en grotte under vannet hvor vi kunne gjemme oss. Som de fryktløse jævlene vi er tok vi sjansen og svømte inn. Etter en del overtaling greide vi å få noen fra GoStudy-teamet til å gjøre det samme. Nede ved elveleiet satt en mann i tredveårene med barnet sitt i den ene hånd, og en romflaske i den andre. På tross av at han drakk en halv flaske ren sprit så han ikke ut til å bli noe særlig beruset. Fascinerende.
To timer ved elveleiet, og en dag i Las Terrazas gikk i en fei, og plutselig måtte vi tilbake til bussen. Noen var fremdeles utslitte etter festingen dagen før og ville sove. Men heller ikke denne gangen fikk de ro; kubanerne på bussen ville høre på reggaeton og danse, og de ville ha oss med. Mot alle odds overlevde vi turen hjem, og fikk endelig tid til å slappe av.
Henrik