Fredag morgen møtte vi opp på Habana Libre kl. 10:00 for åta buss til Varadero. Bussene her på Cuba, eller rettere sagt turistbussene,
tar seg veldig god tid. En tur som den til Varadero fra Havanna, som skal ta 2
timer, kan fort ta opptil 4. Det er alltid lagt inn flere stopp slik at man kan
spise, gå på do eller kjøpe alle slags souvernier med Cuba på. I starten var
dette veldig irriterende, men man venner seg fort til det. Sånn er den Cubanske
livsstilen. Det finnes absolutt ingen grunn i verden til å ikke stoppe opp, ta
en pause, og se på alt rundt seg. Jeg tror vi travle nordmenn kan ha litt å
lære her.
Da vi endelig kom frem til hotellet ble folk ganske gira. Vi
bodde på et 5 stjerners all-inclusive hotell kalt Melia Peninsula. Hotellet
hadde egen strand, tennisbaner, bassenger, spa avdeling, jacuzzi, ulike
restauranter og barer, og det beste av alt, en kjempe stor buffét med all mulig
mat vi kunne tenke oss (bortsett fra norsk taco).
I motsetning til livet i Havanna, var dette både toppen av
luksus, og av turisttilværelsen. Bortsett fra oss selv, var hotellet fylt opp
med Kanadiere, Amerikanere og andre Nordmenn.
Vi ble delt inn i rom på tvers av de rommene vi vanligvis
har i Havanna, slik at vi fikk muligheten til å bli enda bedre kjent med de
andre i gruppa. Rommene var kjempe fine og servicen var det heller ingenting å
si på. Like etter vi ringte å spurte etter håndkler og badekåper, sto det en
hyggelig dame på døra vår.
Kvelden brukte vi på å spise masse mat på bufféten (Det må
ha sett ut som vi ikke hadde sett mat på mange uker, alle sammen). Senere endte
vi opp på et av rommene hvor alle spilte kort, snakket og sippet på eksotiske
drinker. På natta fant vi ut at det fantes en 24 timer åpen snack bar, som også
hadde mat og is. Så som de mat-vrakene vi er, så benyttet vi oss så klart av
dette tilbudet.
Lørdag morgen var alle oppe til frokostbuffeen, før
halvparten av gruppa skulle hoppe i fallskjerm. Vi var litt usikre på om vi
fikk hoppe eller ikke, ettersom det var litt overskyet og endel vind, men
utover dagen fikk vi klarsignal, så vi endelig kunne reise. Vi kjørte til
fallskjermbasen i en fin, rosa, amerikansk bil, med høy 80-talls musikk
rungende ut av høyttalerne, noe som bare gjorde oss enda mer gira.
Da vi kom dit fikk alle hver sin instruktør, og etter vi
hadde fått på oss alt utstyret og testet rutinene, var vi klare for avgang.
Alle satt seg inn i gulvet på et helikopter, og før vi
visste ordet av det var vi langt over bakken. Jeg hadde aldri flydd i et
helikopter før, så det ble to nye opplevelser på en gang. Instruktøren jeg
hoppet med, var lederen, og derfor fikk jeg hoppe helt først. Det var flere av
de andre som var litt nervøse, og som hadde litt høydeskrekk, men jeg gledet
meg bare mer og mer til å hoppe, jo høyere opp vi kom. Vi reiste oss opp i
helikopteret og før jeg visste ordet av det hadde vi hoppet ut. Luftmotstanden
var helt syk og alt gikk veldig fort. Så kom vi gjennom skyene, og så det vakre
landskapet. Se for dere knall turkist vann, hvite sandstrender og masse palmetrær. Der oppe i luften var det helt
stille. Da jeg så opp kunne jeg se alle de andre sveve rundt lenger oppe i
lufta, og det var en spesiell ro over det hele. Etter rundt 10 minutter landet
vi på en strand, én etter én. Da alle var nede ble det mange klemmer, og
energien var på topp. Tenk at vi for kun noen minutter siden hadde hoppet ut av
et helikopter!!
Noen (inkludert meg selv) var allerede gira på å hoppe igjen, mens andre var
mest glade for at de hadde overlevd.
Senere på kvelden hadde vi en felles middag i buffét
restauranten. Vi hadde det veldig hyggelig på middagen, og klarte nok en gang å
spise en tallerken for mye. Uheldigvis var det noen som følte seg dårlige, så
for noen ble det en tidlig kveld. Det er en annen bakterie flora her på Cuba,
som kroppen vår ikke er vant til, og nå den siste uka, er det flere som har
fått kjenne det på kroppen. Heldigvis har det gått fort over!
Resten av kvelden var vi sammen og bare nøt hverandres selskap. I tillegg ble
vi kjent med to kanadiere som gjorde stemningen enda bedre. Vi tok en tidlig
kveld med håp om å få mye ut av vår siste dag i Varadero.
Søndagen startet vi tidlig, da flere av jentene bestemte seg
for å jogge en tur på stranda. Følelsen av sanden mellom tærne når man løper,
blandet med bølgeskvulp og morgensol er fantastisk. Etter frokosten var det
yogatime, og til vår overraskelse var gutta allerede der da vi kom dit. Etter
yogaen sjekket vi ut, før det bar rett på stranda. Bussen kom å hentet oss kl 16,
så det var viktig å få utnyttet hele dagen best mulig. De fleste dro på stranda
og nøt det fine været som endelig var på plass, etter to dager med overskyet
vær, mens andre utnyttet tennis- og fotballbanen.
Vannet var helt herlig, og solen varmet godt, kanskje tilogmed litt for mye.
Noen lærte etterhvert på den harde måten at solkrem er undervurdert. Så bar det
hjem mot Havanna igjen. Noen litt brunere enn på fredagen, andre mye rødere.
Noen ganske slitne og andre fortsatt i lykkerus etter fallskjermhoppet. Alle
med mange nye og herlige minner som har bundet oss enda nærmere sammen som
gruppe.
– Sofie