Studentbloggen – GoStudy

Hei alle sammen!🌟 Helgen som var, så skjedde det en unik opplevelse, som jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve her! I sosialantropologi har vi flere professorer, og en av disse, sendte oss melding om at vi måtte stå klare lørdag morgen med de tradisjonelle draktene våre på. De tradisjonelle draktene har vi fått fra universitet som står for kulturelle aktiviteter hver torsdag. Disse draktene bruker vi blant annet under ulike seremonier eller besøk til hellige templer.

Hele klassen sto derfor klare med de tradisjonelle draktene, og informasjon om at vi skulle på en «seremoni». Nå er jo seremoni kanskje litt uklart, for det viser seg at menneskene her på Bali har en haug med seremonier for ulike ting. Jeg så derfor for meg at vi kanskje skulle på et tempelbesøk og høre tradisjonell musikk eller noe lignende.

Vi ble kjørt med en liten mini-buss helt opp til Ubud, kjent for sine frodige rismarker og vakre natur! Der ble vi sluppet av ved et veldig nydelig selskapslokale, hvor professoren vår Suastra sto og ventet på oss.

OGG spennende nok, det viste seg at professoren vår hadde invitert oss til sitt eget familieselskap og barnebarnet hans sin seremoni!! Bali er jo hinduistisk, så i stedet for barnedåp, feirer de at barnet er blitt tre måneder gammelt. Vi ble også fortalt av professoren vår at dette er første gang barnet noen gang rører bakken – fram til denne seremonien har barnet altså bare blitt båret rundt! Jeg var i sjokk!

Jeg må bare presisere, en balinesisk seremoni som dette var veldig annerledes fra seremonier jeg har vært i tidligere. Vi fikk vite at alle menneskene som var i lokalet var Suastra sin familie, med unntak av oss selvfølgelig. Jeg vil tro det var godt over hundre mennesker som var invitert, og hvordan alle visste hvor de skulle stå til alle tider, er et under for meg. Balinesiske seremonier er helt ulikt noe man ser i Norge (dette passet også professoren vår på å presisere opp til flere ganger – han underviser jo tross alt i sosialantropologi!), og det skjer forskjellige ting overalt på samme tidspunkt. I Norge vil jeg kanskje påstå seremoniene er litt «ryddigere» hvor alt fokus skal være på én hendelse, mens det her var mange ulike ting å se på.

Noen av tingene vi så under seremonien var som følger:

• en dame med veldig kul hatt som gjorde masse religiøse ritualer underveis (tror jeg hvert fall), og som satt på en sånn opphevet plattform under hele seremonien – hun var rett og slett ikonisk!⭐️
• en haug med religiøse ofringer med blomsterdekorasjoner, mat og til og med en stekt and!
• en annen opphevet plattform med to menn som sang tradisjonell musikk i godt over to timer – imponerende! 🎶
• mor og barn som ble plassert under et slags bur under en av de seremonielle hendelsene (dette tror jeg var øyeblikket det barnet rørte bakken for første gang, men hele familien sto samla rundt med kameraer, mobiler osv., så det er ikke godt å si hva som skjedde hehe)
• gaveposer man kunne kjøpe med masse tradisjonelt godteri
• alle familiemedlemmene med ulike tradisjonelle drakter – de var så utrolig fine og fargerike!!
• og selvfølglig også selve barnebarnet, som var helt nydelig!! Så hyggelig å både få se barnet, men også professoren vår som var en så stolt bestefar!!🫶

Selv om dette var en veldig annerledes seremoni fra alt hjemme, og vi kanskje følte oss litt malplasserte der vi var de eneste utenlandske (som i tillegg gikk med tradisjonelle drakter!), så var det en utrolig morsom opplevelse! Hele familien var veldig innbydende, og ga oss både komplimenter og smil. Jeg er så takknemlig for at professoren vår hadde lyst til å ha oss til stede i familien hans sin seremoni, og at han ble så glad for at vi kom. Han var rett og slett skikkelig stolt da han viste oss rundt i lokalet og forklarte oss de ulike delene av seremonien – og han oppfordret oss også til å ta masse bilder og nyte opplevelsen!

Jeg vet ikke hvor ofte studenter her blir invitert til ulike seremonier og ikke, men jeg vil oppfordre alle som eventuelt får muligheten, til å delta! Dette føltes ut som en skikkelig «once in a lifetime»-experience og kan absolutt anbefales<3

– Ada Sofie, sosialantropologi på Bali<3

Hei alle sammen!🌟 Helt ærlig synes jeg det skjer mye gøy her hele tiden, så det er vanskelig å velge ut akkurat hva man skal fortelle om. Jeg tenkte derfor jeg kunne skrive litt om den mest minneverdige opplevelsen jeg har hatt den forrige uka.

Som mange kanskje allerede vet, har Gostudy et samarbeid med et lokalt barnehjem her på Bali. For oss studenter betyr dette at det gjennomføres aktivitetsdag med barna, auksjon for å samle inn penger og et besøk til selve barnehjemmet.

Nå nylig ble nettopp aktivitetsdagen arrangert. Dette er en dag der barna fra barnehjemmet inviteres til lek, bading, tegning, ansiktsmaling og fotball. For oss ble det veldig viktig å kunne stille med en dag som skiller seg fra deres hverdag, som naturligvis er ganske ulik fra nettopp dette opplegget. 

Det var frivillig å melde seg på aktiviteten, men det var godt å se at mange studenter fra alle linjene på Gostudy stilte opp! Personlig hadde jeg lest om dette arrangementet før jeg kom ned, så dette er en av de tingene jeg virkelig har sett fram til i forkant. Det er veldig lett å glemme at selv om vi er her på «ferie» (med tross alt ganske mye penger), så finnes det lokale barn her som lever helt ulike liv. Det å få mulighet til å lage en «drømmedag» for dem, var derfor en utrolig fin og sterk opplevelse. 

Jeg endte opp med å være mye på stranda først, hvor vi prøvde å bli kjent med barna som var der. De kunne noe engelsk, så jeg fikk lært meg både navn og alder til flere av barna. Likevel skjedde mesteparten av kommunikasjonen vår gjennom lek. Vi bygde sandslott sammen og valgte også og begrave en av studentene under sand – kan absolutt anbefale dette som en metode for å bonde med yngre barn! Selv med litt språkbarriere, følte jeg absolutt både vi og barna hadde det gøy sammen.

Etter hvert var det opp til bassenget, og her var energinivået til barna skyhøyt! Selv etter gode tre timer var det hopping, spretting, kasting av ball, klatring på ryggen til diverse studenter og høy latter. 

Den mest minneverdige delen av opplegget var likevel da barna satte seg ned langs langbordene for å få lunsj og gaveposer. De hadde tydeligvis øvd inn noen sanger som de ønsket å presentere for oss – og det ble til og med sendt rundt mikrofon! Det å vite at disse barna hadde satt så pris på denne dagen at de ønsket å framføre for oss var rett og slett skikkelig rørende. Opp til flere studenter (meg inkludert, hehe) sto med tårer i øyna da vi hørte dem synge på indonesisk om livets motstand og håpet likevel. 

Vi avsluttet med en fellessang – «hode, skulder, kne og tå». Her kombinerte vi norsk og indonesisk – der vi studentene sang på norsk og 40-50 barnehjemsbarn sang samme sangen på indonesisk. Det var litt av en kombo å høre på!

Jeg tror jeg kan si med sikkerhet at de studentene som ble med på hele opplegget, sitter igjen med mye tanker, fine minner og en skikkelig god opplevelse overall. Jeg synes definitivt selv at det var tankevekkende, hvert fall. Opplevelsen satte livet mitt skikkelig i perspektiv, og man lærer seg virkelig å sette ordentlig pris på det man har! 

⁃ Ada Sofie, sosialantropologi på Bali<3