Dette innlegget er fra 11.09, men på grunn av “terrible” internettdekning her på Cuba, kommer det nå!
¡Hola amigos!
Vi har vært i Cuba i ni dager. Varme Cuba. Spennende Cuba. Temperamentsfulle Cuba. Proppfull av inntrykk, ligger jeg, over middels klam, og skribler ned noen tanker rundt denne første tiden.
Vi dro grytidlig onsdag, 02.09, mot Gardermoen. Spente (og jeg litt skremt) møtte Johanna og jeg våre reisekamerater, Ana, Hannah og Eva. Foruten en ekstremt pratsom litt eldre tysk dame, på vei til Panama for å kjøpe seg hus, gikk turen veldig greit- Med to mellomlandinger, ot totalt rundt sytten timer i luften, var vi endelig plantet på Cubansk jord. Etter x-antall sikkerhetskontroller ble vi etter hver møtt av en mann (hvis smil lik en ung pikes uttrykk ved første møte med Fifty Shades of Grey) ved navn Enrique Hidalgo, som tok oss svært varmt og entusiastisk imot.
Den første uken gikk i all hovedsak med til å komme á sjur med «jet-laggen», bli vant med kulturen, og ikke minst svetting. MYE svetting. VANVITTIG mye svetting. Vi har hatt fem skoledager med vår eminente (for ikke å snakke om usannsynlig kjekke, ifølge jentene) lærer i ex-phil, og vår svært søte og sjarmerende spansklærerinne, Idalia. Den største overraskelsen så langt må kunne tilskrives maten. Jeg kan ikke telle på to hender hvor mange advarsler vi fikk om hvor dårlig maten her nede kom til å være, hva gjelder utvalg og smak. Det bugner selvsagt ikke av kjente og kjære vestlige kylling- og kjøttretter. Det satt til side; maten er absolutt ikke så verst. Samtidig kan man lett spise seg mett for en 10’er, om man bare vet hvor man skal gå. Paseo 23, og et par kvartaler til høyre fra skolen har for eksempel et greit utvalg til en veldig billig penge. Hvis man i tillegg nøyer seg med jugo naturales (hjemmelaget juice i forskjellige smaker), kan det fort bli latterlig billig. Det gjelder bare være «open minded» på Cuba, så ordner det meste seg. Ikke la deg stresse, len deg tilbake, og slapp av; Cubanere har IKKE dårlig tid!
Det å være «open minded» bringer meg over til neste, og så langt mest interessante opplevelse her på Cuba. Allerede andre dagen, skadet jeg knærne på en særdeles idiotisk og klønete måte. På beachpartyet første fredag (for øvrig en kanonbra fest, og ikke minst et veldig godt initiativ fra Og Study-teamet) bestemte jeg meg for å bedrive akrobatik langs vannkanten. Saltoer, flikk-flakk, araber og så videre, tenker du sikkert nå. Neida. En så enkel oppgave som å stå på henda (ikke så lett som man skulle tro med litt for mange mojitos og Bucaneros, det lokalet ølet, innabords) gikk veldig galt. Spør meg ikke hvordan jeg fikk det til, men det endte uansett i over en ukes smerte i knærne. Det var i alle fall dette som fikk meg til å oppsøke enn meget respektert osteopat/fysioterapeut med et godt renomé. Med Tania (én av de svært hjelpsomme og hyggelige studieassistentene) på slep, besøkte vi en kjekk, ung fyr ved navn Miguel. Han spurte om alt mellom himmel og jord – alt fra minn mors fødselsdato, til hvordan følelsene mine kunne oppsummeres etter den første uken her på Cuba. Ganske oppriktig fortalte jeg at jeg følte meg veldig avslappet, men litt bekymret på grunn av knærne mine. Etter litt stretching (men mest snakk om følelser) konkluderte han med at det slettes ikke var noe galt med knærne mine. Problemet lå, slik han så det, i at jeg var anspent på grunn av fremmedfrykt og at det var det som i bunn og grunn gjorde at jeg hadde vondt. Behandlingsmetodene fremover skulle være å (til tross for at han mente det ikke var noe galt rent fysisk sett) strekke ut og ise ned knærne to ganger om dagen. Viktigst av alt var det imidlertid at jeg skulle ha et kvarters «avspenning» hver kveld, mens jeg snakket om følelsene mine med min samboer (og kone) Johanna. På denne måten, ved siden av å ta det rolig en ukes tid, ville smertene gradvis avta. Ikke verst; osteopat, fysioterapeut OG psykolog på samme tid? Og alt dette for den nette sum av 10 CUC (rundt 80 NOK). Må oppleves!
Vel.. De første dagene her på Cuba har på samme tid vært veldig interessante, slitsomme, men mest av alt uvirkelige. Man lever liksom i en boble, der tiden har stoppet opp på 50/60-tallet. Bilene, husene, kulturen, den lokale cubaneren som sitter i oppkjørselen med en feit cigar i munnen – ja egentlig det meste! Alt ordner sg på Cuba, hvis man husker følgende: Cuba es Cuba!
Stay tuned; to be continued….
¡Hasta luego!
– Håkon, Ex.Phil og spansk, Cuba