«Going Native»

En periode virket det som om vinterhalvåret ble forskjøvet et par måneder: Med regn og kalde kvelder i tilnærmet to uker, begynte været seriøst å nærme seg norske tilstander. Heldigvis bestemte værgudene seg for å være menneskelige (vi er tross alt i Brasil), og nå er det atter en gang strandliv og kald acaí på menyen. Noen av oss har til og med rukket å bli tomatrøde og solbrente (tror vi alle har glemt hva det betyr å ha på seg solfaktor, hahah), så i kveld blir det nok aftersunmassasje og kald Cola Zero på rom nummer fire … ;)


En glad perkusjonsgjeng som, til tross for dårlig vær, alltid stiller opp på stranda for å spille sambarytmer for folket på Ilha Grande. Fredagskveldene er med andre ord fylt av pulserende gateliv og mange tilskuere :)

Ellers ble gruppen invitert til middag hos Jamaica, perkusjonslæreren vår, i går kveld. Jamaica lever virkelig opp til navnet sitt, og er antakeligvis en av de kuleste personene på Ilha Grande: Han har dreads, ser ut som Bob Marley, spiller alle verdens instrumenter, klarer å lage instrumenter ut av ALT (eks. skjeer, vannbaljer, pinner, sengefjær, m.m.), bor i en «hytte» midt i jungelen, går barbeint i alt mulig terreng, og er generelt noe for seg selv.

Selve middagen (fisk grillet i palmeblader) ble forberedt i Jamaicas utekjøkken. Han har selv laget kjøkkenet, ved å plassere bål, vask og bord blant stokker og stein utenfor hyttas TRE vegger – «going native» kan derfor sies å være et av de bedre ordene å bruke for å beskrive middagsinvitasjonen i går. Det hele toppet seg da Jamaica fant frem en rekke bambusrør han hadde kuttet ned tidligere denne uken, for å så lære oss å spille på dem. (Hvis dere vet hva en didjeridoo er, kan man trygt si at dette var en betaversjon av det australske instrumentet.)

Så der satt vi: Midt i jungelen, med bål, stearinlys og mystiske lyder (les: Vilde) fra rare instrumenter, samt enkelte lysglimt fra fireflies i ny og ne. Hadde det ikke vært for mobilen i lomma, kunne man trygt si at tiden ble skrudd tilbake et par tusen år … Deilig, sier jeg bare.

Tchau!

Monika
Ilha Grande, Brasil

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *