Det har gått en uke og gjett om den har gått fort.
Som nevnt tidligere var turen hit lang og noenganger litt fustrerende, men ble øyeblikkelig snudd om til lettelse og glede idet vi så synet av Playa Zicatela her i tettstedet Puerto Escondido. Vi bor nesten bokstavelig talt på stranda. Hotellet heter Hotel Arcoris og ligger 2 minutter fra sandynene, barer, clubber og chille Cafe Babylon (mer om senere).
Ved inngangen til Hotel Arcoris finner vi to minibanker, en hvor du kan ta ut pesos og en hvor du kan ta ut dollar. Vi benytter oss selvfølgelig av den til venstre. Pesos valuta er det som teller for oss.
Vi går inn en lun koselig gang (hvor rommet mitt er det første du vil få øye på på høyre hånd, ikke bare har jeg egen terrase, men hage også LOOOL)
Vi er 19 lekre jenter og 2 hårete gutter. Tilsammen 21 exphil, exfac og kulturforståelse studenter som bor på samme hotell. På rommene våre finner vi 2 dobbeltsenger, en pult, et skap, eget bad (toalett) og takk og lov for takvifte. Takvifta er kanskje den viktigste gjenstanden eller skal jeg si substansen på rommet vårt. Hadde det ikke vært for den hadde jeg nesten vært nødt til å sove utendørs i hagen min ^^ det er så urokkelig varmt!
Vi som studenter på dette fantastiske hotellet deler basseng med de andre gjestene som kan komme fra Amerika eller turister fra andre steder i Latin-Amerika. Folk er hyggelige og det er aldri kamp om liggestolene rundt bassenget. Om du trenger å kjøle deg ned er det bare å ta en dukkert på stranda eventuelt.
Siden vi kom har vi funnet metoder å bli kjent med hverandre på og med stranden, selveste Playa Zicatela. Sist helg holdt vår kontaktperson og guide (eller skal jeg si HMS ansvarlige) Rebecca Castro velkoms fest for oss på hotellet. Vi fikk servert god mat og de typiske mexicanske drinkene. Og ja, åpen bar…
Vi har hatt det strålende siden vi kom hit. De fleste har rukket å bli brune, jeg har rukket å bli brunere! Minnene fra den lange reisen hit er bare a distant memory. Cant recall it.
Rebecca tok en gruppe av oss ut på tur for å se kokodriller, skillpadder, iguanaer og slanger sist uke. Kjempe kjekt! Skummelt også.
Før jeg runder av kan jeg fortelle at Mats ble angrepet av en iguana forrige uke. Vi står i resepsjonen og gjør oss klare til å gå ut på middag før iguanaen kommer spurtende i høy fart som om noen jaget den og klamrer seg fast til skoen til Mats. Mats forsøker febrilsk å sparke den bort men iguanaen bare strammer grepet! Mats hyler! Og griner! Han vet at hans siste time er kommet. Iguanaen ser etter en utvei i dette dramaet og forsvinner opp buskene bak oss. Janne er livredd. Hun vet at den vil ha henne også. jeg stiller meg foran henne “pass deg kvinne, for du vet, for å forstå dyret må du selv være dyret” Jeg fyrer avgårde noen hardtslående mexicanske gloser med knyttneven i været og demoraliserer udyret før det forsvinner med halen mellom beina ut i det intet. Jeg redder Mats og Janne er meg evig takknemlig.
Alfredo
Puerto Escondido