Mot slutten

Det nærmer seg slutten på solfylte dager i Cuba. Det har vært en veldig eksotisk opplevelse, fra dagen vi kjørte inn mot byen for første gang i en skrøpelig, gul buss til i dag, da vi nok en gang satt nede på Malecón og nippet iskald cristal, kjøpt på el minimercado som ligger tvers over gaten fra 5-stjernershotellet Melía Cohiba. Jeg skulle helst vært her en god stund til, kanskje en måned ekstra eller to. Jeg har fått mange gode venner her nede og blitt vant til å vanke langs paseo i shorts, livet er ganske behagelig og hverdagen pleier å være ganske spennende i Havana. Jeg savner ikke Norge noe særlig, kanskje i motsetning til mange av de andre studentene, det har ikke tatt lang nok tid her nede til at tankene på familie og venner eller langrenn eller gulost preger meg. Og det er flere enn meg som føler at det er mye vi ikke har fått gjort og som vi rekker å gjøre, som vi burde ha gjort.

Det er litt vemodig å rusle til Hotel Presidente for å kjøpe internettkort og vite at alt er som det var før vi dro om to uker, at jeg kanskje aldri får se disse gatene igjen etter at jeg har reist herfra; de typiske gatekjøkkene som selger elendig pizza og restaurantene som er prydet med fargerike lyslenker som minner om julepynt, det er så stemningsfult.. Man ser løshunder som går og styrer over sitt territorium og cubanere som står utenfor en bar og drikker og diskuterer heftig på spansk, man ser de små, gule, kuleformede bilene og de nypolerte, pyntede chevroletene gasse forbi på samme vei.

Dagene går. Vi har vært ute med en kar som heter Romney i kveld. Han tok oss med til et sted med billige mojitoer og vi satt og skravlet og lo i noen timer. Vi er brunere enn vi noengang har vært. Noen meter fra oss sitter det noen jenter, Ole går bort og spør om lighter som påskudd for å begynne å snakke med dem. Det er meget enkelt å komme i samtale med folk her, en av de sanne gledene med å leve i Cuba. De er fra Uruguay, på ferie her, og vi snakker lenge til tross for at spansken bare er “so-so”!

I går fikk vi oppleve cubansk kino. Billettene kostet ikke mange øre og vi hadde kjøpt inn brus og popcorn som ble solgt på gata, slik at alt var på plass. Vi kom inn i en svær sal og fant oss noen seter. Minuttene gikk, en sinna cubaner begynte å rope noe opp mot noen bak oss og det kom en kar frem til scenen og forklarte at de hadde tekniske problemer, og at vi måtte vente en stund. Når filmen endelig begynte var den selvfølgelig dubbet på spansk og det var vanskelig å forstå noe som helst… Dette er typisk Cuba, du aner virkelig ikke hva du kan forvente når du begir deg ut på nye nytt, og det er et strev og planlegge ting. Det funker egentlig best å bare avtale et sted å møtes, og satse på å være heldig når man prøver å finne på noe gøy. Det endte med å prøve en meksiansk restaurant isteden, og selv om maten var dårlig var kvelden bra.

Når vi er tilbake vil livet plutselig bli totalt forandret. Det blir spennende, men trist… Enn så lenge får vi nyte Havana så godt vi kan. Hasta luego!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *