Pst!Psst!
«Ey, linda! Rubia!», «Where are you from?!», «Pssst!! Lady!»
De første dagene i Havanna var helt uvirkelige. Ja, det er en klisjé, og ja, det er utrolig sant. Å gå ut av flyet, å vite at det var Cuba jeg hadde under føttene, at det var La Habana jeg skulle bo i de neste tre månedene, virket fortsatt fjernt. Havanna var nesten ikke et sted, byen var et ikon, ensbetydende med salsa, gamle biler, rom og sigarer, kaffe og revolusjon. Havanna er alt dette, og mer. På både godt og vondt. Havanna er også gamle abuelas som selger hjemmesydde grytekluter og aviser fordi den offentlige pensjonen er på 48 kroner i måneden, og en flaske sjampo koster 24 kroner. Havanna er gutter som okkuperer hele gater for å spille fotball og bestefedre som danser salsa med sine tre år gamle barnebarn midt i en café.
Og Havanna er menn. I alle aldre og fasonger, men med en ting til felles: De vil alle fortelle deg hvor vakker du er.
Den første dagen fikk vi en omvisning av en cubansk ‘student assistant’ fra GoStudy-teamet, og gruppen jeg gikk med besto kun av jenter. Alle bleke og alle nye i byen. Det vi fort lærte var at europeiske jenter – og særlig når de er mange – høster komplimenter som kjøttet på markedene høster fluer. Det var alt fra frieri til hvor vakre barn vi skulle ha fått, fra hvor vakkert det blonde håret var til hvordan de skulle gjøre alt i huset om vi ville bli kjærestene deres. Alt innledet med et «Psst! Psst!».
Selvfølgelig var dette gøy og flatterende, vi følte oss attraktive i denne byen! En kontrast til kalde, nordiske gutter som kan innrømme at du har vakre øyne etter øl nummer fnørten.
Intensiteten dabbet litt av etter som vi begynte å gå alene eller to og to, hvis vi gikk med cubanere, og hvis vi gikk med gutter var det knyst.
Etterhvert som varmen ble slitsom og studiene krevde mye lesing ble den stadige «PST!PST! Linda! Bonita!» så smått et irritasjonsmoment. Det er ganger jeg har frest tilbake at jeg ikke er noen katt og at jeg ikke har noen intensjon om å gifte meg med en gutt på tolv. For det er ikke bare gutter på din egen alder som vil være kjæresten din, det kan være en skolegutt som sverger udødelig kjærlighet, eller en bestefar som spør om du vil komme og bo hos ham.
Litt etter litt lærte jeg å ignorere alle «pst!» og «lady!» og smask fra hjørner eller balkonger, og å bare gå videre og late som ingenting. Helt til jeg fikk et veldig intensivt PSST!! og tittet opp mot balkongen det kom ifra: Der sto en nabodame jeg hadde vekslet noen ord med og hang opp klesvasken. Det hun ville var bare å høre om alt gikk bra. For «pst!» på Cuba er ikke bare assosiert med flørting, men simpelthen bare et redskap for å få oppmerksomhet – som vi i Norge ville ropt et navn eller «Hei!».
Nå er det en annen side av dette også – hvor mye vi får i forhold til de cubanske chicas. For det er nesten ikke forskjell på hvor mye pst!-ing som blir kastet etter deg om du går i en fin kveldskjole på vei til restaurant som når du er på vei hjem fra studiesenteret, overlesset med poser fra fruktmarkedet i joggeskoene, svett og jævlig. Og da forstår jeg de sjalu blikkene veldig godt – der de alltid tripper rundt i sine høye heler, med smykker og sminke for å se best mulig ut.
Da gateflørtingen ble tema under en samtale med en cubansk dame spurte hun hvordan det var i Norge. Vi måtte le og si som sant var – sånt skjer ikke. Hun så tvilende på oss og spurte om ikke de sa noen ting? Ingenting, selv om det var en dritfin dame de møtte på gata, om de ikke ville snudd seg engang?
«Snudd seg, joda, men etter at hun hadde gått forbi dem, så hun ikke skulle se det.»
Det overraskede uttrykket hennes var nesten komisk: «Men hvordan vet dere om dere ser bra ut da?!»
Etter den samtalen har det begynt å gå litt opp for meg at det overhodet ikke er ment irriterende, men heller bare som en bekreftelse på at, ‘hei, du ser bra ut i dag’, sånn i tilfelle du glemte å se deg i speilet. Jeg begynte å ta det litt til meg og takke for komplimentene med et smil og et ‘gracias’ – og de gjør ikke noe mer skummelt enn å smile tilbake. Som regel, da.
Her om dagen fikk jeg til og med høre at jeg var «den vakreste blomsten i hagen» – gatepoesi kan virkelig lyse opp hverdagen.
Og de cubanske damene får da noe – kanskje en bedre indikasjon på om de virkelig ser bra ut, bortsett fra det naturen gav dem av blondt hår og blek hud..
Anne Lindholm – cubaner for et semester