For å slappe av før eksamenstresset begynte, tok GoStudy-teamet oss med på en helgetur til Meliã Varadero. Dette skulle bli vårt andre opphold på et luksushotell, akkurat en måned etter første gangen.
Planen denne helgen var egentlig at vi skulle hoppe i fallskjerm over Varadero, men av uforutsette årsaker har dette dessverre blitt utsatt. GoStudy-teamet fikk i siste liten en telefon fra helikopterselskapet om at selveste hoved sjefen (Raul Castro, Cubas president) var i by’n, og at det derfor var innført et flyforbud. Hele helgen stresset GoStudy-teamet og helikopterselskapet, og prøvde sitt beste for å få til hoppet, men Castro hadde bestemt seg for å ta et langopphold. Men GoStudy-teamet har lovet oss at vi skal få hoppe i løpet av tiden her i Cuba, så det kommer til å skje før eller siden. Uavhengig av hoppet var oppholdet fantastisk. Noe kortere enn forrige hotellopphold, men med like mange måter å slappe av på, og all-inclusive også denne gangen.
Med oss på turen var også Sunnivas foreldre og Olas søster. Så det var en stor gruppe nordmenn som inntok hotellet.
Ved siden av hotellet var det et middelstort kjøpesenter. Det er noe merkelig med å være på et senter modellert etter europeiske/nordamerikanske kjøpesentre i en planøkonomi. Overalt hvor vi kunne se var det kopier av dyre klesmerker til en enda dyrere turistpris, og Ché-belter. Inne på kjøpesenter fant vi en koselig kombinert sigarbutikk og kaffebar. Kaffen var dyr (etter kubansk standart), men god og sterk. De var nesten som å være tilbake på Sørensen i Bergen. Eneste som manglet var en gruppe med eldre bergensere med røykestemmer.
Under oppholdet hadde vi flere hyggelige fellesmiddager. Første dagen fikk vi satt opp et langbord i koltbordsalongen. Vi skålte for ferien, drakk god champagne, og snakket om fjernt og nært. Kelneren lagde små papirroser til jentene. Han tok også et gruppebilde av oss, og sa at eg hadde fint hår. Vi tipset han selvfølgelig før vi gikk fra bordet.
I liket med det andre Meliã-hotellet var det også her mulig å bestille bord på restaurant. Vi hadde egentlig tenkt oss på en japansk restaurant som nettopp hadde åpnet, men den var overbooket. I stedet dro på Steak House-restauranten ved siden av. Maten der var kjempegod, og de ansatte var så hyggelig at de fikk ordnet vegetarmat til de som ønsket det (på tross av at de egentlig ikke solgte det). Datteren til turlederne hadde tidligere på dagen sett en hel gris bli grillet på spyd, og ville følgelig være vegetarianer. Bandet spilte kubanske standarer. Dagen derpå var Olas bursdag. I den anledning fikk vi bandet til å synge bursdagssang til han, og en klassiker av Buena Vista Social Club (med en «risky» vits kamuflert). Eg kjøpte et album av dem.
Kveldslivet på hotellet var noe mindre levende enn det på Meliã Playa Santa Maria. Egentlig var det ganske intet eksisterende. Den siste baren stengte på slaget to, og det eneste som var åpen etter det var en snackbar som hadde en veldig kantinefølelse. Men til gjengjeld var det deilig å sitte i utesalongen med en drink og sigar, og lytte til havet brusende slå mot klippekanten.
Dagslivet var derimot mye bedre. Overalt var det ansatte som gjorde sitt beste for å holde gjestene underholdt. De lagde alle slags drinker, overalt. Vi prøvde en drink laget av naturlige sukkerrør. Den var god, men noe annet enn sukker i tillegg ville ikke skadet.
Strendene i Varadero har rykte på seg som Cubas fineste, og det vil jeg si meg enig i. Strendene er fine og rolige (bølgene blir større jo nærmere midnatt man kommer), og så og si steinfri. Om himmelen er skyfri, og man greier å snike seg unna nattvaktene, eller betaler dem for å se vekk (tulla!), er stedet virkelig egnet for nattbad. Selvfølgelig er vi ansvarsfulle voksne som aldri ville funnet på noe slikt.
Siste dagen spiste, Sunniva, Ola, hans søster og jeg på en restaurant med utsikt over vannet. Vi fikk plass helt inntil vinduet, og deilig, kald sjøluft blåste inn på oss gjennom vinduet. I bakgrunnen spilte Trio de los Angeles (enda et band som spiller kubanske klassikere). De hørtes greie ut, så eg kjøpte et album av de også. Han ene i bandet ba meg fortelle om å spre ordet om musikken hans i Norge. Usikker på hva eg skal si, egentlig. Det var ingenting særegent med dem. Artig albumcover, tho’.
For Sunnivas foreldre gikk turen videre til Trinidad, hvor vi skulle reise et par uker senere. For resten av oss var det tilbake til Havanna, og til eksamensforberedelser.
Henrik