Perkusjonskurset i Brasil

På Ilha Grande har vi holdt på med ulike kurs siden vi kom i september, blant annet perkusjon, portugisisk, capoeira, samba, surfing og dykking. Lørdag kveld mannet perkusjonsgruppa seg betraktelig opp, gikk opp på scena på den lokale klubben, og spilte samba- og foho-rytmer for halve øyas befolkning.

Fremføringen viste seg å være en suksess! Mange ukjente kom bort og roste gruppa i etterkant av konserten, og noen sa til og med at de ønsker å spille inn en CD med oss. (Nordmenn har med andre ord atter en gang blitt kjendiser her på øya – som om vi ikke er ettertrakta nok fra før av, liksom…heheh.)

Jeg er personlig med på perkusjonskurset, og må si jeg er ganske overrasket over utviklingen vår fra september. Den første timen var vi ganske sjenerøse med slagene, og klarte så vidt å få lyd ut av trommene. For å ikke snakke om takta – med en gang Jamaica begynte å synge til rytmen vår, hadde de fleste en fin tendens til å falle helt ut. Derfor var det veldig morsomt å se at vi faktisk klarte å spille både for en hel haug av ukjente folk (litt prestasjonsangst?), OG i et band vi ikke hadde øvd med mer enn én gang (kvelden før).

I dag, mandag, hadde vi vår siste perkusjonstime. Men siden vi er midt i eksamensuka, der mye lesing og studering står på planen, ble timen mer rolig enn ellers – Jamaica hadde nemlig med en liten overraskelse: Vi skulle lage vårt eget instrument! Resultatet ble noe vi kalte for “ziggie-ziggie” (på grunn av lyden den lager, men om dere vet hva instrumentet egentlig heter, tar jeg imot forslag…), personlige inskripsjoner, og fargerike mønstre.

Det er egentlig litt trist at dette var vår siste perkusjonstime: Ikke bare har det vært veldig morsomt å fordype seg i denne siden av den brasilianske kulturen – vi har også blitt utrolig glad i Jamaica! (Han har tydeligvis blitt over middels glad i oss også: Hver gang vi møter ham i gata en fredags- eller lørdagskveld, kjører han på med en fem minutters tale om hvor viktige vi er for ham… hahah.)

Tror nok jeg med trygghet kan si at vi alle kommer til å savne de kraftige trommerytmene, de såre hendene, og gode, gamle Jamaicas fornøyde smil … :)

Tchau!

Monika,
Ilha Grande, Brasil

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *