Den vellkjente storbyen Sydney er ikke langt unna her hvor vi bor, og selv om vi ikke drar hit så altfor ofte, er dette en utrolig mektig og fin by vi gjerne drar inn til! Forleden gikk jeg og noen venninner rundt i gatene her nede, prøvde å fange opp spennende opplelveser og de vakre omgivelsene. Gruer meg veldig til å forlate et så vakkert sted… Vi har det så bra!
Det er kult å se dette folkeslaget her nede, som man kjenner igjen på de mange mønstrene og slikt. Dette folkeslaget er de opprinnelige australerne, de som var her før britene i 1788.
The Rocks! Dette stedet er hvor britene bosatte seg i 1788. Australia har en mektig historie det er verdt å ta seg en titt på!
I Sydney kan du også finne en botanisk hage. Her finner man de vakreste planter!
Chinese Garden Of Friendship! Virkelig verdt et besøk!
Nå kommer endelig gjesteinnlegget fra Amazonas, bedre sent enn aldri!
I friuken vi hadde mellom Ex.Phil og Ex.Fac valgte 4 av oss å reise til Amazonas i 4 dager. Vi valgte også i bli i byen Manaus, som er bygget midt i Amazonas, i to dager etter at vi hadde kommet tilbake fra Amazonas.
Dette er det som kalles ”Meeting of the Rivers”, Amazonas elven og Rio Negro møtes, men de blandes ikke, grunnet forskjeller i temperatur og strømninger. Utrolig kult at de bare flyter ved siden av hverandre uten å blandes!
Første dagen vi ankom Amazonas gikk til å bli litt kjent med hytten vi hadde og de andre vi reiste sammen med. Vi hadde valgt å sove i hengekøyer disse 3 nettene, noe som vi alle var utrolig spente på!
Hytten vår var ganske enkel, det var en stor rektangelformet hytte med et bad og dusj, og inne i hytten hang det 8 hengekøyer på rekke og rad. Ikke noe luksus, men man reiser jo ikke akkurat til Amazonas for å leve i luksus heller da!
Da vi hadde kommet oss på plass og slappet av litt reiste vi på en båttur i området rundt med guiden vår, i håp om å få se masse kule dyr som rosa delfiner, apekatter, krokodiller og slikt! Vi så dessverre ikke noe av dette, utenom de rosa delfinene, men det var ganske kult det også.
Dag nr to startet med frokost etterfølgt av en 3 timers gåtur inne i jungelen. Her lærte vi masse kult, bland annet om hvilken plante man brukte som medisin mot Malaria, og hva man kunne bruke de forskjellige trærne og barken deres til. Det finnes også en type maur som man kan bruke som mygg krem, man bare skviser maurene og smører det på, så holder myggen seg borte!
Vi fikk også se en gigantisk tarantella, og vi fikk være med på å lage en felle som de innfødte bruker til å fange dyr med.
Jeg og Pernille spiste også en larve som smaker kokosnøtt! Ikke så veldig delikat å tenke på at vi faktiskt spiste en larve, men det smakte ganske godt!
Her er larvene inni disse nøttene hvor de spiser en slags melk som gjør at de smaker kokosnøtt.
Vi fikk spørsmål om vi hadde lyst til å sove utendørs en natt, og dette var noe vi takket ja til! Altså, når man først er i Amazonas så må man jo bare prøve å sove utendørs. Vi dro av sted på ettermiddagen sammen med en annen gruppe i båt, hadde med oss alt vi trengte av mat og drikke, og hengekøyene selvfølgelig! Da vi ankom stedet vi skulle campe på, som riktig nok var midt i jungelen, men utrolig koselig, startet vi jenter med å sette opp hengekøyene, mens mannfolkene hentet ved til bålet. Når mørket senket seg samlet alle seg rundt bålet og koste oss mens vi ventet på kyllingen som guidene våre grillet for oss! Kyllingen ble ferdig og vi startet å spise, men vi hadde ikke tallerkener eller bestikk så vi følte oss som noen ordentlige vikinger når vi spiste kyllingen med hendene!
Litt senere på kvelden oppdaget guidene våre, til deres store forskrekkelse, at vi nesten var tom for øl! Og med nesten mener jeg at vi hadde vel ca 15 øl igjen. Så da ble det alle mann i båten og vi satte kursen mot nærmeste plass for å kjøpe øl, og på veien fikk vi fanget en krokodille og spyd fisket!
Slik så det ut der vi sov utendørs. Presenningen er i tilfelle regn.
Resten av den fine campen vår! Hjemmesnekret bål og grill.
Selfie etter en vellykket overnatting utendørs er viktig!
På vei tilbake til Lodgen hvor vi bodde stoppet vi opp ved et lite marked for å bade. Selv om vannet var utrolig skittent, og det var utrolig høyt der vi hoppet fra(jeg har tidenes høydeskrekk forstår dere) så var det også helt utrolig gøy!
Senere samme dagen skulle vi ut på en padletur i elven, noe som varte i 10 minutter før det begynte å øse ned med regn, og vi valgte å snu.
Vi fisket også etter piraja, noe som var en sykt kul opplevelse!
Piraja fisking med høy moderne fiskestenger!
Det morsomme med turen er at før vi reiste fikk vi beskjed fra firmaet vi reiste igjennom at vi ikke trengte å kjøpe med oss regn poncho, det regnet nemlig ikke i Amazonas på denne tiden av året. Hva skjedde mens vi var der? Joda, det regnet hver eneste dag i 2-3 timer midt på dagen! Så du kan si at vi hadde et par opplevelser der vi lignet på druknede katter alle sammen. Morsomt var det da! Vi lo oss gjennom det, vi fra Norge er vandt med slikt vær!
Jeg er sikker på at jeg snakker for alle sammen når jeg sier at dette er noe jeg kommer til å huske for resten av livet, og jeg vil virkelig anbefale dette til dere om dere får sjangsen!
Da er det bare tre dager igjen til avreise fra Bali. Eksamen er unnagjort og det var en utrolig lettelse å fullføre, samtidig som det er trist å tenke på at vi snart skal reise. Den siste tiden har gått til skolearbeid og ikke noe spesielt mer interessant enn dette. I tilegg har det vært en del problemer med nettet de siste dagene så jeg får klare meg med mobilblogging i dag og sette ut bilder i neste innlegg :) I går hadde vi nemlig en utrolig flott avslutningsfest etterfulgt med en utflukt hvor jeg dro sammen med Helene og Sofie for å bade med delfiner! :) Vi har akkurat kommet tilbake og er kjempefornøyde med det! Oppdatering med bilder vil komme, stay turned!
-Björk, ex.phil/ex.fac Bali
Vi har nylig hatt både prøveeksamen i Ex.fac og presentasjon i Engelsk, eller introduction to international communication, som faget heter. Det var veldig spennende for oppgaven var nemlig om Australsk kultur. Hver gruppe skulle velge noe innenfor Australsk kultur som de fant interessant og ønsket å finne mer ut om. Ved å lage en spørreundersøkelse som man skulle dele ut til australere her i Manly skulle man finne mer ut om sitt emne. Vi fikk altså både erfare hvordan det var å jobbe i gruppe med en slik oppgave, få erfare australske tanker om diverse temaer og holde presentasjon på engelsk. Hele klassen fikk bestått og det var lærerrikt. Noen av temaene var: Farlige skapninger i Australia, Drikkekultur, sportskultur og reisekultur. Var ganske morsomt å se hvordan alle i Australia mener at turister (Oss blant annet) overdriver når det kommer til insekter og andre farlige dyr. I tilegg til dette var folk mer redd for edderkopper som hadde langt mindre drap pr. år enn hai. Kvinner var også mer generelt redd for skapninger, dette var nok ikke overaskende. Ellers er det Rubgy som rulerer topp rankingen innenfor sport og selve kulturen i australia, hvertfall i Manly, er veldig postivt angående aktivtet. Med andre ord: Manly er den perfekte plassen for de som ønsker kombinasjon av bevegelse, aktivitet og et godt miljø. Ex.fac prøveeksamen var mest for å gi oss en retningslinje innenfor hvordan vi ligger an til eksamen som er om en uke. (Vår siste uke, hjelp, vil virkelig ikke hjem) Er spent på resultet, får se hvor mye jeg trenger å lese nå den siste uken.
Ellers feiret vi bestått presentasjon og gjennomført prøveeksamen med en dag på stranden og Worldcup på ICMS i Futsal.
Jentene oppdaterer oss om dangerous creatures
World cup!
Faste supportere
Team Tonga!
Beachlife!
IS!!!! Ben&jerrys <3
Møtte naboene fra Norge på stranda! det er luksus!
Er foresten blitt jul! Veldig rart med juletrær og 35 grader ute!
I helga ble det mye aktivitet, og lite søvn. Hvem tør vel å sove når vi bare har 13, TRETTEN, dager igjen i paradis? Hvert øyeblikk er et potensielt uforglemmelig øyeblikk, så da får det bare være om øynene får litt lite hvile. Søndag morgen stod vi opp for å dra på ridetur! Eller, noen hadde såvidt rukket å legge seg (denne helga var jeg heldigvis ikke en av dem), men vi stilte likevel opp mannsterke. Av en eller annen merkelig grunn har de aller fleste av jentene her til felles at vi har drevet med ridning. Ikke så typisk, spør du meg. Det skapte i hvert fall stor iver for å sette seg på hesteryggen.
Vi kjørte omtrent 30 minutter fra Zicatela, før vi kom til en liten bydel. Området minnet faktisk litt om gamle western-filmer, med gamle murhus og kaklende høns. Veldig gunstig for stemninga. Etter å ha fordelt hester, satte vi avgårde inn i en skog. Nydelig landskap! Vi måtte ri over flere elver, noen hester mer villig enn andre. For oss var det i hvert fall deilig å avkjøle føttene, da sola stekte på sitt sterkeste.
Etter å ha ridd et stykke inn i skogen, parkerte vi hestene. Her skulle vi prøve å bade i naturlige varmekilder. Jeg sier prøve fordi vannet var kokende varmt. Den eneste som kom seg ned i den varmeste kilden, var Sara. Siden hun er min kjære roomie, vet jeg at det har med temperaturen på dusjvannet hennes å gjøre. Vi andre måtte nøye oss med å bade i den litt mindre varme kilden. Et varmt bad var ikke akkurat det vi hadde lyst på, svette som vi var, men vi hadde hørt at kildevannet skulle være veldig bra for huden og kroppen. Etterpå hoppet vi rett i elva for å kjøle oss ned.
På tilbaketuren fikk vi endelig prøvd oss på litt trav og galopp. Utrolig deilig! Nå sitter vi igjen med gnagsår mellom lårene og skikkelig gangsperre i rumpa. Det gjør til og med vondt å sette seg på do.
Igår var første gang jeg prøvde meg på surfing, og nå angrer jeg så mye på at jeg ikke startet før! Neste surfetime er booket, så nå håper jeg at jeg kan lære mest mulig før vi reiser hjem.
Vi lever virkelig det glade liv her nede i Australia! Dessverre er det nå bare 13 dager igjen før vi må ta et tårevått farvel med Sydney, men før den tid prøver alle mann å pakke sammen så mange opplevelser som mulig på den korte perioden vi har igjen. Vi får opplevelsene servert på gullfat her nede, og har et stort bortskjemt drittunge-smil rundt munnen. Likevel er eksamen tross alt om kun 2 uker, men jeg er ikke bekymret for oss i det hele tatt!
Vel, jeg tenkte å vise dere opplevelsene i et bildedryss..
Jeg og venninnen min pyntet oss og dro til Sydney for å se ballettstykket La Bayadère! Vi måpte virkelig høyt da vi så hvor store talenter som hoppet over scenen, FOR en kveld! Anbefaler alle å dra innom Operahuset!
Selvfølgelig måtte vi innom verdens største kinolerret!
En gjeng dro også til Hard Rock Cafe!
Flere av oss endte opp med en tatovering under denne reisen. Veldig gøy!
Anbefaler dere å dra innom Ivy!
Halloween var utenom det vanlige i år! Selv kledde jeg meg ut som “Where’s Waldo?”, og man fikk sett mange kule kostymebidrag denne kvelden!
Fair Fox! Hit kommer du deg lett til fots fra skolen.
Åh, så godt det var å smake på noe nordisk igjen! Her var vi innom en svensk café; Fika. Namnam!
Bondi Beach!
Selv mye opplevelser and such, har vi også mye leksearbeid å gjøre. Undervisningen går veldig fint og selv mye innleveringer, er det ikke noe problem!
Etter å nok en gang kjempe mot internettet her i et par dager så funker det endelig. Men etter x antall forsøk så må man bare gi opp.
Nå går tiden kjempe fort! Om 8 dager sitter vi på flyet hjem. Om 9 dager er vi hjemme og om nøyaktig to uker har jeg mitt første intervju som PT. Det ser jeg virkelig frem til. Jeg har lært masse her, men langt ifra nok. Jeg har så mye mer å lære. Så mye mer å erfare. Jeg har tross alt ingen arbeidserfaringer innenfor PT. Jeg ser virkelig frem til å prøve det vi har lært i praksis.
Men for så å snakke om opplevelsene her i Bali. Jeg har dessverre ingen bilder av det jeg skal skrive om nå fordi det generelt ikke passet seg å ta bilder der. Men på søndag fikk jeg oppleve et marked som turister aldri besøker fordi de ikke snakker engelsk der. Det var tre etasjer i denne bygningen og det var sånn at fra hver etasje så var det trapper, platting også trapper igjen før du kom til neste etasje. Så kunne vi også se barn på plattingene som var hjemløse. Det å være på dette markedet var som å være i slummen. Første etasje var masse vann på gulvet og du kunne se rottene løpe rundt i varene til folk (Heldigvis varer som var pakket inn)
Andre etasje da kunne du også se rottene, det meste var pakket inn. Men du kunne også se bakevarer som ikke var pakket inn i noe, men det var midt i rommet så jeg tror ikke rottene kom dit. Sjansen tok jeg ikke uansett. (kjøpte egentlig ingenting der) Men det var ganske morsomt fordi når jeg og han jeg var der med (han er forresten født og oppvokst i Bali) så endte det opp med at de første som prøvde å selge meg noe så stod jeg der å prøvde å skjønne hva de ville, mens han stod ved siden av og bare “De prøver å selge til deg altså” Ganske gøy faktisk.
Etter dette dro vi videre hjem til dem. Der fikk jeg oppleve litt forskjellig mat og lærte meg å lage både ofrings ting (av bambus og som de bruker hver dag i templene sine) også lærte jeg meg å lage ris beholder i bambus som de bruker til å koke risen med. Jeg følte meg ganske flink når jeg lærte meg dette.
Med tanke på hvor elendig nettet er og at det sikkert om 2 min detter ut igjen så prøver jeg meg ikke på bilder en gang. Men slik er livet som PT student i Bali i hvert fall!
Dagen derpå var det flere i klassen som utslitte dro seg ut av sengen og over i turbussen som ventet på dem utenfor. Habana Libre. Lørdag, 27. september reiste vi sammen med GoStudy-teamet til Las Terrazas; en relativt stor økologisk landsby, ca. en time utenfor Havanna.
Halve gruppen ville helst legge setene bakover og sove. Det hadde vært en lang natt med masse festing og et par drinker for mye, men det er ikke så lett å falle i søvn når bussen man sitter på er fylt opp med festglade cubanere på «chartertur».
Fremme i landsbyen ble vi servert en gratis velkomstdrink (kl. 08.30 om morgenen) før guidene fortalte kort om historien til området. Landsbyens historie daterer tilbake til 1968, og er resultatet av et skogplantingsprosjekt. Alt av trær hadde fra 1820-årene blitt kuttet ned for å gjøre plass til kaffeplantasjer. Nå er det nesten ikke noe kaffeproduksjon igjen i området, og en frodig skog har vokst frem.
Når drinken var ferdig drukket og historien ferdig fortalt var det rett til Cubas eneste canopy-tour. På toppen av et fjell, oppe i et tårn stod vi. Bakpå ryggen min hadde eg festet kameraet og satt på filming. En etter en steg vi frem på platået, hvor vi ble festet til en line, og så slengt utenfor tårnet flere kilometer i timen, titalls meter oppe i luften. Etter noen minutter oppe i luften, når høydeskrekken og dødsangsten hadde lagt seg, føltes det befriende å sveve over menneskene som levde sine liv i landsbyen. Over en dam nær sluttpunktet satt noen turister i en båt og vinket til oss. Skulle én være så uheldig at linen røk hadde vi i det minste noen som kunne fiske oss opp igjen. Fremme ved mål ble vi tatt imot av de samme folkene som hadde slengt oss ut til å begynne med. De ga oss diplomer som bevis på hvor utrolig tøffe vi hadde vært som hadde sett høydeskrekken/døden i øynene.
Som om ikke canopy-touren allerede hadde vekket liv i våre trøtte tryner ble vi etterpå busset videre til en liten kafé og servert sukker med tre espresso (også kjent som kaffe her i Cuba). Kaffen ble servert på en liten kafé med utsikt over et av boligområdene i Las Terrazas. Byggene i landbyen er for det meste terassekomplekser av nyere dato. Få av bygningene er eldre enn 40 år, og ble bygget under etableringen av kooperativet. Kompleksene huser lokale bønder og arbeidere som sammen driver alt fra gårdsbruk og marked, til turistattraksjoner.
Selv om vi bare var der en halv dag føltes det som vi ble godt kjent med den lille landsbyen. Vi hørte på musica campesina (improvisert musikk) på en restaurant, kjøpte lokalprodusert honning og syltetøy og besøkte hjemmet til Polo Montañez, en avdød lokalmusiker. Folkene her var åpenbart stolte over han, og det med god grunn. Selv hadde eg ikke hørt han tidligere, men i etterkant har eg sett ansiktet hans dukke opp på malerier av gatekunstnere rundt omkring i Havanna. Huset hans var fylt med bilder av han sammen med andre kjente kubanere, instrumenter og klær han hadde eid og priser han hadde vunnet.
Ellers var kanskje det største høydepunktet på utflukten badingen i et av elveleiene. På vei dit innså både eg, Sunniva og Ola at vi hadde glemt badetøyet hjemme. Heldigvis ordnet turguidene det slik at vi stoppet innom et nærliggende hotell hvor vi kunne få kjøpt det vi trengte. Utvalget var ikke av det aller beste, så vi måtte ta til takke med noen kanskje ikke fullt så delikate badeplagg.
Elveleiet var fantastisk. Vannet var kaldt sammenlignet med de andre stedene vi hadde vært, men det var utrolig deilig å ta en dukkert i kjølig vann når temperaturen på land nærmet seg 40 grader. Elven var fylt med små fosser og minigrotter. Litt oppi elven fant vi en hemmelig inngang til en grotte under vannet hvor vi kunne gjemme oss. Som de fryktløse jævlene vi er tok vi sjansen og svømte inn. Etter en del overtaling greide vi å få noen fra GoStudy-teamet til å gjøre det samme. Nede ved elveleiet satt en mann i tredveårene med barnet sitt i den ene hånd, og en romflaske i den andre. På tross av at han drakk en halv flaske ren sprit så han ikke ut til å bli noe særlig beruset. Fascinerende.
To timer ved elveleiet, og en dag i Las Terrazas gikk i en fei, og plutselig måtte vi tilbake til bussen. Noen var fremdeles utslitte etter festingen dagen før og ville sove. Men heller ikke denne gangen fikk de ro; kubanerne på bussen ville høre på reggaeton og danse, og de ville ha oss med. Mot alle odds overlevde vi turen hjem, og fikk endelig tid til å slappe av.
For å slappe av før eksamenstresset begynte, tok GoStudy-teamet oss med på en helgetur til Meliã Varadero. Dette skulle bli vårt andre opphold på et luksushotell, akkurat en måned etter første gangen.
Planen denne helgen var egentlig at vi skulle hoppe i fallskjerm over Varadero, men av uforutsette årsaker har dette dessverre blitt utsatt. GoStudy-teamet fikk i siste liten en telefon fra helikopterselskapet om at selveste hoved sjefen (Raul Castro, Cubas president) var i by’n, og at det derfor var innført et flyforbud. Hele helgen stresset GoStudy-teamet og helikopterselskapet, og prøvde sitt beste for å få til hoppet, men Castro hadde bestemt seg for å ta et langopphold. Men GoStudy-teamet har lovet oss at vi skal få hoppe i løpet av tiden her i Cuba, så det kommer til å skje før eller siden. Uavhengig av hoppet var oppholdet fantastisk. Noe kortere enn forrige hotellopphold, men med like mange måter å slappe av på, og all-inclusive også denne gangen.
Med oss på turen var også Sunnivas foreldre og Olas søster. Så det var en stor gruppe nordmenn som inntok hotellet.
Ved siden av hotellet var det et middelstort kjøpesenter. Det er noe merkelig med å være på et senter modellert etter europeiske/nordamerikanske kjøpesentre i en planøkonomi. Overalt hvor vi kunne se var det kopier av dyre klesmerker til en enda dyrere turistpris, og Ché-belter. Inne på kjøpesenter fant vi en koselig kombinert sigarbutikk og kaffebar. Kaffen var dyr (etter kubansk standart), men god og sterk. De var nesten som å være tilbake på Sørensen i Bergen. Eneste som manglet var en gruppe med eldre bergensere med røykestemmer.
Under oppholdet hadde vi flere hyggelige fellesmiddager. Første dagen fikk vi satt opp et langbord i koltbordsalongen. Vi skålte for ferien, drakk god champagne, og snakket om fjernt og nært. Kelneren lagde små papirroser til jentene. Han tok også et gruppebilde av oss, og sa at eg hadde fint hår. Vi tipset han selvfølgelig før vi gikk fra bordet.
I liket med det andre Meliã-hotellet var det også her mulig å bestille bord på restaurant. Vi hadde egentlig tenkt oss på en japansk restaurant som nettopp hadde åpnet, men den var overbooket. I stedet dro på Steak House-restauranten ved siden av. Maten der var kjempegod, og de ansatte var så hyggelig at de fikk ordnet vegetarmat til de som ønsket det (på tross av at de egentlig ikke solgte det). Datteren til turlederne hadde tidligere på dagen sett en hel gris bli grillet på spyd, og ville følgelig være vegetarianer. Bandet spilte kubanske standarer. Dagen derpå var Olas bursdag. I den anledning fikk vi bandet til å synge bursdagssang til han, og en klassiker av Buena Vista Social Club (med en «risky» vits kamuflert). Eg kjøpte et album av dem.
Kveldslivet på hotellet var noe mindre levende enn det på Meliã Playa Santa Maria. Egentlig var det ganske intet eksisterende. Den siste baren stengte på slaget to, og det eneste som var åpen etter det var en snackbar som hadde en veldig kantinefølelse. Men til gjengjeld var det deilig å sitte i utesalongen med en drink og sigar, og lytte til havet brusende slå mot klippekanten.
Dagslivet var derimot mye bedre. Overalt var det ansatte som gjorde sitt beste for å holde gjestene underholdt. De lagde alle slags drinker, overalt. Vi prøvde en drink laget av naturlige sukkerrør. Den var god, men noe annet enn sukker i tillegg ville ikke skadet.
Strendene i Varadero har rykte på seg som Cubas fineste, og det vil jeg si meg enig i. Strendene er fine og rolige (bølgene blir større jo nærmere midnatt man kommer), og så og si steinfri. Om himmelen er skyfri, og man greier å snike seg unna nattvaktene, eller betaler dem for å se vekk (tulla!), er stedet virkelig egnet for nattbad. Selvfølgelig er vi ansvarsfulle voksne som aldri ville funnet på noe slikt.
Siste dagen spiste, Sunniva, Ola, hans søster og jeg på en restaurant med utsikt over vannet. Vi fikk plass helt inntil vinduet, og deilig, kald sjøluft blåste inn på oss gjennom vinduet. I bakgrunnen spilte Trio de los Angeles (enda et band som spiller kubanske klassikere). De hørtes greie ut, så eg kjøpte et album av de også. Han ene i bandet ba meg fortelle om å spre ordet om musikken hans i Norge. Usikker på hva eg skal si, egentlig. Det var ingenting særegent med dem. Artig albumcover, tho’.
For Sunnivas foreldre gikk turen videre til Trinidad, hvor vi skulle reise et par uker senere. For resten av oss var det tilbake til Havanna, og til eksamensforberedelser.
