Studentbloggen – GoStudy

Det er helt utrolig å tenke på at det nå kun er en uke igjen av vårt opphold på Cuba. I skrivende stund er det under tre dager igjen til vår siste eksamen, i Ex.fac.

Sist fredag hadde vi vår nest siste eksamen og vår siste skoledag. Etter en uke med intens forberedelse til spanskeksamen var tiden endelig inne. I løpet av de siste tre månedene har jeg gått fra å kunne så og si ingen spansk, til å kunne presentere meg selv, bestille mat og taxi, og fortelle at noen/noe er bra/dårlig. Store fremskritt altså. På tross av min nyervervede dype innsikt i det indoeuropeiske språket, var jeg preget av eksamensnerver når jeg gikk inn i klasserommet. Heldigvis så det ut til å være ting jeg kunne på prøven. Om jeg faktisk er så flink som jeg tror jeg er gjenstår fremdeles å se.

Som en takk for de tre siste månedene hadde studentene valgt å kjøpe inn kake og brus til foreleserne, studentene og GoStudy-teamet. Kaken viste seg å være en mastodont av sukker og sjokolade, så det ble mer enn nok til de planlagte, i tillegg en del til CEMs ansatte. Det var en fin feiring, og samtidig litt trist at vi måtte si adjø til våre forelesere som nå skulle hver sin vei.

Søndagsmorgen tok vi oss en kort tur innom en kirke som ligger i nabolaget for å se hvordan en vanlig gudstjeneste foregår her. Denne dagen var det kirkens barn som hadde fått i oppdrag å utforme gudstjenesten. Kirken var stappfull med mennesker, og det ble mye sang og dans. En fredsdue ble sluppet løs, og tok bolig i kirketaket. En gutt kledde seg ut som Jesus på korset imens en gruppe jenter danset ballett rundt han. Veldig annerledes enn en gjennomsnittlig norsk gudstjeneste.

Senere på dagen hadde GoStudy lagt opp en tur til markedet San Jose, som holder til i et gammelt industribygg ved havna. Planen var å få kjøpt inn julegaver til de hjemme, men det ble ikke så enkelt. Det var alt for mye fint, jeg hadde tatt med for lite penger, og selgerne skulle ha en alt for høy pris. Etter vi hadde fått handlet ferdig dro vi en tur til en nærliggende kafe for å få i oss noe mat.

På mandag var det Sunnivas bursdag, så siste rest av søndagen og hele mandagen gikk med til å feire henne. Natt til mandag dro studentene ut til en kubansk venn av oss for å innvie bursdagen hennes. Ut dit hadde vi bestemt oss for å ta bind for øynene til Sunniva for at hun ikke skulle se hvor vi skulle, eller at vi hadde med oss en svær kake til henne. Poenget med det er jeg usikker på. Hun visste på forhånd hvor vi skulle og hva vi hadde med oss. Ute hos vår kompis ble det bursdagssang, drikkeleker og masse kaker. Vi fikk hilst på foreldrene hans og takket for at vi fikk låne huset hans. Det ble ikke noen veldig stor feiring, men den var koselig.

 Dagen derpå tok jeg med Sunniva til en italiensk restaurant som het Isla del la Pasta. Siden det var hennes bursdag i dag hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle spandere alt på henne. Etter å ha spist et fantastisk pastamåltid hver, var planen å stikke ut til Parque Zoológico, men akkurat da begynte det å pøsregne. Regnet ga seg etterhvert, men innen da hadde vi endret planene. Vi planlagte da å ta oss en tur innom Museo Napoleonico, men der så de ut til å være stengt. I stedet tok vi oss en tur rundt i området nedenfor Universidad de La Habana, hvor Vedado blir til Centro Habana. Like ved Parque Carlos Aguirre traff vi en Colombianer som var danselærer. Han hadde glemt kameraet sitt hjemme, så han lurte på om vi kunne ta et bilde av han og sende det til han. Vi knipset et bilde sammen med ham, fikk epostadressen hans og gikk videre.

Hjemme hos jentene hadde vi en kort kollokviegruppe før vi dro ut for å spise middag sammen. Kvelden fikk en fin avslutning med god mat og behagelig temperatur på restaurant Dominica i Habana Vieja.

 Nå er bare noen dager igjen før vi igjen sitter ved skolepulten og har eksamen. Tiden frem til da må jeg prøve å balansere mellom opplevelser og studielesning. Kommer til å bli vanskelig, men greier det nok. Håper jeg.

Henrik

Etter å ha bodd på andre siden av jorden ser man ting annerledes. Med det mener jeg ikke å påberope meg dyp innsikt, men sammenligningsgrunnlaget mitt har blitt mye større. F.eks. er det utrolig deilig at vi ikke har folk som prøver å selge oss noe på ethvert gatehjørne i Norge, samtidig som at vi nordmenn kan lære av cubanerne når det kommer til rytme, dans og det å kunne slappe av.

Siden vi har så kort tid igjen, prøver jeg å få realisert det jeg kom hit for: Oppleve Cuba så mye som mulig. Hverdagen blir dermed også litt intens, spesielt helgene. På høygir balanseres det mellom lesing, pugging og opplevelser. Vi strekker oss for å bli kjent med flere deler av Havanna og se nye aspekter ved landet.

Det er også utrolig deilig å føle at man til en viss grad nå mestrer å komme seg rundt og samhandle med folk i Cuba.  Språkbrikkene har det blitt flere av og det er blitt lettere å sette sammen setninger og forstå hva folk sier. Vi finner oss frem dit vi vil og betaler nå bl.a. rett pris for taxien (10 nasjonale peso/ 3 kr.) I går tok Henrik og jeg også buss, noe som kostet oss en halv nasjonal peso (Kanskje rundt ett øre)

Denne helgen har vært spekket med opplevelser på min side. På lørdag dro mange av studentene grytidlig ut til byen Varadero. Vi fikk leid en stor gammel amerikaner, med nydelige detaljer både utenpå og inni bilen. I Varadero ble vi møtt av ekstremsportassistentene og kjørt til deres hovedbase bak flyplassen der. Etter litt venting og en del tekniske forberedelser satt vi alle sammen i helikopteret med en gjeng andre turister og tok veien fatt opp i luften. Etterhvert ble vi alle festet fast til assistentene. En av de profesjonelle telte meterne over havet. 1000, 2000 og så 3000 meter over havet. Det var først da, på 3000 meter, at vi to og to kaster oss ut. I de første sekundene i fritt fall var jeg sikker på at jeg kom til å dø. Vinden pisker meg i ansiktet og luftmotstanden var stor. Men så, når fallskjermen ble åpnet, var jeg i himmelen.

Horisonten strakte seg 360 grader rundt meg. Fargene ble intensifiert, havet i sine turkise sjatteringer, palmenes grønnfarget, den beige stranda. Litt etter litt kom vi nærmere jorden. Som Buzz light year sier i Toy story: Vi falt med stil.

Da vi var ferdig og alt utstyret var levert tilbake til senteret, dro vi til en del av Varaderos beryktede strand for å fordøye den surrealistiske opplevelsen. Vi måtte uansett vente på videoene fra hoppet, og fant det bedre å vente på stranda.

Dagen etter, på søndag, var det planlagt en båttur. Denne turen var ikke i regi av Gostudy, men en student hadde fått anbefalt den av en venn og fikk dermed hjelp til å finne frem til det statlige selskapet som solgte disse turer hvor vi kjøpte turen på egenhånd. Turen ble full av drama fra første stund, og problemene bare ballet på seg. Først måtte vi reise fram og tilbake til havna to ganger, siden ingen var blitt informert om at vi måtte ha med ekte pass. Dette kostet en del, siden havna ligger i utkanten av Havanna. Deretter prøvde de å få oss til å betale for en mye kortere og dyrere tur enn vi egentlig skulle betale for. Etter en god del diskusjon ringte vi GoStudy teamet og de hjalp oss med å få riktig pris for turen vi ville ha: for 62 CUC skulle vi ha en 5 timer lang båttur med snorekling, fisking, åpen bar og bading + lunsj etterpå. Dette var i bunn og grunn ganske dyrt for oss studentene, så når det etter hvert viste seg at vi ikke skulle få lov til å snorkle, bade eller dypfiske, vokste raseriet. Etter en lang diskusjon med kapteinen, hvor han kom opp med den ene unnskyldningen etter den andre og prøvde å skremme oss med blant annet fare for skipskapring om vi stoppet båten, fikk vi lov til å bade og fiske dypt. Begeret var på grensen til å renne over da turen tok slutt 1 time før avtalt fordi kapteinen var fornærmet over at vi ikke var fornøyde med servicen.

Det var ikke en gang livvester å se i båten! Til tross for mye dritt, var ikke alt jævlig med turen. Været var fint, den åpne baren gikk aldri tom og vi studentene hygget oss oppe på dekk i badetøyet. Vi fikk se Havannas sky-line fra havet og vi fisket to fine tunfisker. Den inkluderte lunsjen var på en kinesisk restaurant og maten smakte kjempegodt. Det komiske var at vi måtte spise middagen sammen med kapteinen og styrmannen på båten som vi i nettopp hadde kranglet med i fire timer. Alt man får opplevd her altså.

For Henrik og meg ble søndagen avsluttet med teater i gamlebyen. Denne uken har det vært Ibsen festival i Havanna. Ja, du hørte riktig! Det har blitt satt opp Peer Gynt og andre dramaspill inspirert eller basert på Ibsens teaterstykker. Forestillingen vi så på søndagen var et samarbeidsprosjekt mellom bergenske skuespillere og cubanske dansere. Det ble litt av et show. Med sitater fra bibelen, klovner og en naken kvinne på scenen. En rød tråd fant jeg ikke, og heller ingen referanse til Ibsen. Men hva gjør vel det, kunst trenger jo ikke å forstås

Sunniva

Hverdagen sparkes i gang etter reising i studieuken. Vi starter nå på Ex.fac pensumet. For de som ikke vet det, så handler ex.fac om samfunnsvitenskapene: med deres bakgrunnshistorie, innhold og skillelinjene mellom dem. Foreleseren Fred har som tidligere nevnt et veldig oversiktlig oppsett. Han kutter 40 sider i pensum ned til 4 lettforståelige powerpointsider. Det er spesielt nyttig nå, siden det ikke eksister noe oppsummeringshefte i dette faget.

skoleuken inneholdt også vår første forelesning om filosofen og poeten José Martí. Siden vi studerer på selve José Martí senteret i Havanna skulle det bare mangle å ikke lære noe om ham. Foreleseren er en eldre cubansk universitetsprofessor. Han snakket ikke engelsk, så en engelsktalende oversetter er leid inn. Våre første to timer var på onsdagen etter lunsj. Disse to timene føltes mer ut som fire. Lunsjen og varmen kombinert gjorde øyelokkene blytunge. Foreleseren snakket sakte og tydelig, men å bli fortalt det samme innholdet dobbelt for hver setning var en tålmodighetstest.

Jeg er genuint interessert i å lære om José Martí. Skal man forstå cubanerne rett så har Martí hatt en enorm innflytelse på latin Amerika. Men timen ble svært trøttsom blant annet fordi foreleseren ikke snakket om Martí, men fortalte oss om hele menneskets historie fra Antikken til nå sett ut i fra Cubas leninistiske verdenssyn. Jeg innrømmer at dette kanskje høres litt spennende ut, men da foreleseren forteller meg at renessanse betyr gjenfødelse på gresk måtte jeg kvele et gjesp.  

På fredag hadde vi Perkusjon. Perkusjon handler om rytmer, og her i Cuba lærer vi naturligvis om Cubanske rytmer. Musikk er essensielt for cubanere. Fra de er små lærer de å bevege seg til de mange rytmene. Man sier her at det ligger i blodet deres, men det er tydelig at kulturen spiller en stor rolle òg. Det finnes ikke én restaurant eller ett utested jeg har vært hvor det ikke spilles musikk.

I perkusjonstimen lærte vi om rumba. I rumba brukes det blant annet trommer, pinner og klaver. Man blander sammen 2/3 dels takt og ¼ dels takt og synger gjerne samtidig. Vi lærte at i mange av sangene er satt opp med en forsanger og et svarende kor.  Sangen vi lærte handlet om arbeidende bønder og en kineser som solgte grise-kjøtt og ris på gaten. Sangene var søte og rare små fortellinger.

På torsdag dro Anna, Sara, Ragnhild, Henrik og jeg til den eneste skogen i Havanna. Skogen befinner seg langs elven som skiller bydelen Vedado fra bydelen Playa. Vi visste ikke hvor inngangen til skogen befant seg, men satset på at det var lett å finne en sti. Det første stedet vi kom til var en gammel park som hadde sett sine glansdager for lenge siden. Det lå rester av en fontene og enkelte lekeapparater der, men vegetasjon okkuperte det meste av arealet. Vi trodde først vi hadde gått feil siden det ikke var noen sti å se, men med litt utspørring av en gjeng gutter som hang og slang, fant vi stien likevel. Den lå rett inntil elven gjemt under en haug med søppel.

Etter hvert som vi gikk lenger ned langs elva oppdaget vi noe tilsvarende en urskog. Trærne ruvet over oss som kjemper. Bladene var irrgrønne og skapte hele vegger ned til bakken. Det var ekstremt frodig og vakkert, men langs hele stien lå det rester av plastikk og andre udelikate ting. Noen deler av stien var så forsøplet at det ble vanskelig å komme forbi. Det var et minus for stedet, men til gjengjeld skinte dagslyset som gull gjennom bladene og det var svært fredelig der.

Etter å ha gått en stund kom vi inn til noe som lignet kulissene i ringenes herre. Bygningene var for det meste bygget av sement, men de hadde formet sementen i organiske former, som trestammer og lianer. Stedet het jardines del trópico (de tropiske hagene) og viste seg å være et utested hvor det er elektronikakonserter hver fredag og lørdag.

Det er ikke mangel på uteliv her i Cuba. Hver dag er det en mulighet for fest for dem som har behov for det. Da vi var ferdig med turen i skogen var vi alle riktig sultne. Derfor dro vi til Chinatown og spiste på restaurant Tien tan. Ja du hørte riktig, Cuba har en Chinatown, eller mer korrekt, en kinesisk bydel. Stedet vi spiste på kunne skryte av å ha en den eneste kokken fra Kina, mer direkte Shanghai. Stedet kan absolutt anbefales. Etterpå dro vi på baren Chanchullero sammen med Eivind og hans venn Pedro.

På fredag var det jo også Halloween. Halloween feires ikke i Cuba. Det har de siste årene dukket opp noen få fester som reklamerer med halloween fest og monster på flyeren, noen form for tradisjon eksisterer ikke. Vi feiret selvsagt, men kledde oss ikke ut. Det er ikke så lett når man verken får tak i kostymer eller teatersminke. Overraskende nok var det likevel noen få, men imponerende, utkledninger den kvelden. Det var til og med utkledningskonkurranse på det utestedet vi ente på.

Sunniva

Herregud, tenke seg til. Nå er det bare litt over tre uker til vi forlater Cuba, og skal tilbake til Norge. I begynnelsen av september landet noen elever på Jose Martí-flyplass i Havanna. Nå, litt over to måneder senere sitter vi hver for oss å forbereder oss til prøveeksamen i ex.fac. For å slappe litt av etter en helg med intensiv studering, har jeg satt meg på Hotel Presidente. Hotel Presidente er et vakkert hotell som ligger ved 7 y Ave de Presidentes.  Det de mangler på servise, tar de igjen på relativt godt internett og drinker.

Dagen etter å ha vært på grotte- og badetur i området rundt Jibacoa, dro vi fire stykker på utforskning på gravplassen Necropolis Cristobal Colon. Hvis du synes Vår Frelsers gravlund i Oslo er stor, så har du aldri sett dette stedet. Skulle man tatt fra hverandre Necropolis, og bit for bit flyttet det til Oslo, ville gravplassen strukket seg fra Oslo S, opp Karl Johans gate og forbi Slottet. I tillegg til å være gigantisk er gravplassen også vakker. Fylt med store monumenter og statuer, gravkammerkopier av kirkebygg og et faktisk kirkebygg, er stedet virkelig et slående syn. Flere bilder fra gravplassen kan dere finne på: (http://havannabloggen.wordpress.com/2014/11/03/necropolis-cristobal-gjennom-et-nokelhull/)

I løpet av de siste ukene har vi oppdaget en del nye spisesteder. Like ved Necropolis fant vi en liten italiensk restaurant. I tillegg til å ha god mat og god service, hadde de også trollstatuer. De påstod at de var importert fra Italia, men som nordmenn gjenkjente vi de fra norske turistbutikker. Et annet spisested vi har vært innom er den iranske restauranten Topoly. For noen dager siden dro Ragnhild, Sunniva og meg hit for å spise kvelds. Og for en opplevelse det var! Stedet var skikkelig gjennomført, med iransk mat, iransk musikk og iransk magedansing. Ganske sikker på at danserne også var iranske. I tillegg gikk det en perserkatt rundt i hagen som prøvde å smiske til seg mat fra gjestene. Det fungerte.

I løpet av vårt opphold her har vi blitt kjent med en del ålreite folk. Den andre uken av vårt opphold i Cuba satt vi en liten gruppe med mennesker og nøt sommernatten på 23 y G (høstnatten for dere der hjemme). Eivind hadde med seg musikk og spilte Asher Roth. Det var på denne måten vi fanget oppmerksomheten til Cæsar & co., og dermed ble kjent med dem. Forrige uke hadde to av folkene i den gjengen bursdag. I Mosambik (har vi fått høre) er det vanlig at man strekker bursdagsfeiringen ut en hel uke, så derfor hadde de bestemt seg for å feire en hel uke i strekk. En av dagene hadde de fått tak i et hustak i Centro Habana å feire på. Fra hustaket hadde vi utsikt over hele Habana Vieja, Vedado og Centro Habana. Det var ordentlig fint. Skulle gjerne tatt med et bilde, men hadde ikke kameraet med meg. Vi greide å holde oss innenfor grei edruelighet, for dagen derpå var det skoledag.

På tross av at USA fremdeles opprettholder en omfattende blokade mot Cuba, har vi truffet på overraskende mange amerikanere her. De fleste av dem studerer på Universitet i Havanna. På hustaksfesten traff jeg en av dem, og spurte hvordan de har fått lov til å studere her. Svaret jeg fikk var at universitetene i statene er frie til å inngå studieavtaler som de vil med Cuba. Den amerikanske studenten forklarte også at blokaden aldri var ment som en akademisk blokade, selv om den til tider har fungert som det.

Vi har det fremdeles veldig bra her. På tross av at kunnskapsministeren lovte oss badestudier har det vært lite med bading. Derimot har det vært mye studering, og vi har lært mye om det cubanske samfunnet. Dessuten har vi gjort det over gjennomsnittlig bra på første eksamen. Nå gjenstår bare de to siste.

Henrik

Så var vi kommet til den fjerde fellesutflukten med GoStudy-teamet. Denne gangen skulle turen til  den mellomstore byen Jibacoa, halvveis til Varadero. Også nå måtte vi tidlig opp om morgenen for å nå en turbuss som ventet oss, og også denne gangen var det et halvt dusin trøtte tryner som møtte opp utenfor Habana Libre. Heldigvis fikk vi en minibuss for oss selv, så vi kunne slappe av uten noe reggeaton over høyttalerne. Uthvilte etter å ha fått sovet i et par timer ekstra var vi fremme ved første stoppested i Peñon del Fraile. Her fikk vi servert velkomstdrinker med eller uten alkohol, alt etter eget ønske. Merkelig hvordan alle utfluktprogrammene skal servere oss sprit tidlig om morgenen. 

Grotten vi steg ned i var svær, med masse mineraler og krystaller overalt i hulegangene. Turen ble guidet av en middelaldrende mann som var ekstremt glad i å fortelle kleine vitser. En av vitsene gikk noe slik som dette: «Here you see Viagra falls», peker på en fossefall-lignende krystallformasjon. «Sorry, I mean Niagra falls. Because viagra never falls». Åpenbart at han er noens pappa. På tross av hans forferdelige vitser var han en flink guide, og turen i grotten var spennende. Etter å ha gjort oss ferdig med den første hulen gikk turen videre til Cueva de Saturno; en oversvømt grotte. Klar og turkisfarget, og tjuefire-meter dyp. Store steiner hengende over hodene våre, og en sol som så vidt titter igjennom hulesprekken på oss. Vakkert. På tross av det kalde vannet kastet vi oss uti og la oss på svøm. For halve gruppen var det litt for kaldt, så det ble bare en kort dukkert før de steg opp igjen. For meg, Sunniva og Anna var temperaturen perfekt. Vi svømte rundt i hulen i minst en time, og gjorde et forsøk på å dykke ned i dypet. Anna hadde fått seg dykkerlappen forutgående uke, men uten riktig dykkerutstyr kom hun ikke langt ned hun heller.

Etter å ha spist en god lunsj på restauranten gikk turen videre til en strand nære Jibacoa-sentrum. Den var langt fra Varadero-standard, men det gikk greit å ta seg en dukkert. Grunnet mye bølger måtte vi dessverre gi oss relativt tidlig. Oppe på land igjen gjorde vi et forsøk på å stave «Cuba». Med dette håper vi på å kanskje vinne GoStudys Instagram-konkurranse. 

Henrik

Snipp, snapp, snute så var Bali eventyret ute …

Tirsdagen ble tilbrakt på Dreamland beach. Stranda var ikke så særlig stor, men den var utrolig fin. På kvelden vorset vi sammen på hotellet for siste gang, og avsluttet kvelden på La favela – et utested i Seminyak, rett ved campus. 

Onsdag var hjemreise dagen, men siden bussene ikke gikk før klokken fire ville vi bruke de siste timene på å sole oss og spise vår siste middag sammen. Det var selvfølgelig ikke noe annet enn the favorite fra Soho. Den beste burgeren man kan få tak i. 

Flyturen hjem var egentlig ganske tung. Det ble lite søvn, det var kaldt og jeg var ikke helt i form. Det var heller ikke før vi mellomlandet i Doha det begynte å gå opp for meg og ganske mange andre at – nå skal vi faktisk hjem, tilbake til kalde Norge. 
Når vi landet på Gardermoen ventet det en ganske tårevåt avskjed, og det var tungt å si farvel til den flotte gjengen jeg har blitt kjent med. Vi ble en så sammenspleisa gjeng, og det var alltid god stemning uansett hva. Jeg kommer til å savne samholdet vi hadde, og ikke minst Bali og varmen. Jeg skal ikke lyve, for jeg savner det faktisk utrolig mye allerede. 
Heldigvis vet jeg at det er mange av de jeg kommer til å se igjen ganske snart – vi skal selvfølgelig ha en reunion også. Og, Bali – kanskje vi ses igjen!

Det har vært en sann glede å være elev hos GoStudy. Jeg vil på vegne av idrettsklassen takke lærerne, elevene og de andre som jobber for Gostudy for et fantastisk opphold. 

Takk for meg. ♥

Synne Emilie
Idrett, Bali