Studentbloggen – GoStudy

Det har vært noen rolige uker her I Manly, men nå nærmer ferdighetsprøven i karate seg med stormskritt. 

Vi har eksamen i idrettpedagogikk om en uke, og karaten er rett og slett i morgen.

Vi tar oss allikevel tid til å slappe av litt.

En liten omvei opp til klasserommet, men av og til er det vært det.

Bildet av samme tur.

En dag vi bestemte oss om å surfe. Bølgene kom ofte og veldig variert, etter en stund bestemte vi oss heller bare for å bodysurfe.  

Vin smaking på en restaurant hvor vi fikk smakt krokodille, wallaby og kenguru. Det smakte og er absolutt noe å anbefale.

Operahuset i Sydney, veldig flott de gangene du reiser ut på rett dag.   

En annen vane i har laget oss er grilling til kveldsmat så å si hver kveld, noe som er gøy.

Blerina & Martin, Idrett 1 Sydney

Dagen derpå var det flere i klassen som utslitte dro seg ut av sengen og over i turbussen som ventet på dem utenfor. Habana Libre. Lørdag, 27. september reiste vi sammen med GoStudy-teamet til Las Terrazas; en relativt stor økologisk landsby, ca. en time utenfor Havanna.

Halve gruppen ville helst legge setene bakover og sove. Det hadde vært en lang natt med masse festing og et par drinker for mye, men det er ikke så lett å falle i søvn når bussen man sitter på er fylt opp med festglade cubanere på «chartertur».

Fremme i landsbyen ble vi servert en gratis velkomstdrink (kl. 08.30 om morgenen) før guidene fortalte kort om historien til området.  Landsbyens historie daterer tilbake til 1968, og er resultatet av et skogplantingsprosjekt. Alt av trær hadde fra 1820-årene blitt kuttet ned for å gjøre plass til kaffeplantasjer. Nå er det nesten ikke noe kaffeproduksjon igjen i området, og en frodig skog har vokst frem.

Når drinken var ferdig drukket og historien ferdig fortalt var det rett til Cubas eneste canopy-tour. På toppen av et fjell, oppe i et tårn stod vi. Bakpå ryggen min hadde eg festet kameraet og satt på filming. En etter en steg vi frem på platået, hvor vi ble festet til en line, og så slengt utenfor tårnet flere kilometer i timen, titalls meter oppe i luften. Etter noen minutter oppe i luften, når høydeskrekken og dødsangsten hadde lagt seg, føltes det befriende å sveve over menneskene som levde sine liv i landsbyen. Over en dam nær sluttpunktet satt noen turister i en båt og vinket til oss. Skulle én være så uheldig at linen røk hadde vi i det minste noen som kunne fiske oss opp igjen. Fremme ved mål ble vi tatt imot av de samme folkene som hadde slengt oss ut til å begynne med. De ga oss diplomer som bevis på hvor utrolig tøffe vi hadde vært som hadde sett høydeskrekken/døden i øynene.

Som om ikke canopy-touren allerede hadde vekket liv i våre trøtte tryner ble vi etterpå busset videre til en liten kafé og servert sukker med tre espresso (også kjent som kaffe her i Cuba). Kaffen ble servert på en liten kafé med utsikt over et av boligområdene i Las Terrazas. Byggene i landbyen er for det meste terassekomplekser av nyere dato. Få av bygningene er eldre enn 40 år, og ble bygget under etableringen av kooperativet. Kompleksene huser lokale bønder og arbeidere som sammen driver alt fra gårdsbruk og marked, til turistattraksjoner.

Selv om vi bare var der en halv dag føltes det som vi ble godt kjent med den lille landsbyen. Vi hørte på musica campesina (improvisert musikk) på en restaurant, kjøpte lokalprodusert honning og syltetøy og besøkte hjemmet til Polo Montañez, en avdød lokalmusiker.  Folkene her var åpenbart stolte over han, og det med god grunn. Selv hadde eg ikke hørt han tidligere, men i etterkant har eg sett ansiktet hans dukke opp på malerier av gatekunstnere rundt omkring i Havanna. Huset hans var fylt med bilder av han sammen med andre kjente kubanere, instrumenter og klær han hadde eid og priser han hadde vunnet.

Ellers var kanskje det største høydepunktet på utflukten badingen i et av elveleiene. På vei dit innså både eg, Sunniva og Ola at vi hadde glemt badetøyet hjemme. Heldigvis ordnet turguidene det slik at vi stoppet innom et nærliggende hotell hvor vi kunne få kjøpt det vi trengte. Utvalget var ikke av det aller beste, så vi måtte ta til takke med noen kanskje ikke fullt så delikate badeplagg.

 
Elveleiet var fantastisk. Vannet var kaldt sammenlignet med de andre stedene vi hadde vært, men det var utrolig deilig å ta en dukkert i kjølig vann når temperaturen på land nærmet seg 40 grader. Elven var fylt med små fosser og minigrotter. Litt oppi elven fant vi en hemmelig inngang til en grotte under vannet hvor vi kunne gjemme oss. Som de fryktløse jævlene vi er tok vi sjansen og  svømte inn. Etter en del overtaling greide vi å få noen fra GoStudy-teamet til å gjøre det samme.  Nede ved elveleiet satt en mann i tredveårene med barnet sitt i den ene hånd, og en romflaske i den andre. På tross av at han drakk en halv flaske ren sprit så han ikke ut til å bli noe særlig beruset. Fascinerende.

To timer ved elveleiet, og en dag i Las Terrazas gikk i en fei, og plutselig måtte vi tilbake til bussen. Noen var fremdeles utslitte etter festingen dagen før og ville sove. Men heller ikke denne gangen fikk de ro; kubanerne på bussen ville høre på reggaeton og danse, og de ville ha oss med. Mot alle odds overlevde vi turen hjem, og fikk endelig tid til å slappe av.

Henrik

For å slappe av før eksamenstresset begynte, tok GoStudy-teamet oss med på en helgetur til Meliã Varadero. Dette skulle bli vårt andre opphold på et luksushotell, akkurat en måned etter første gangen.

Planen denne helgen var egentlig at vi skulle hoppe i fallskjerm over Varadero, men av uforutsette årsaker har dette dessverre blitt utsatt. GoStudy-teamet fikk i siste liten en telefon fra helikopterselskapet om at selveste hoved sjefen (Raul Castro, Cubas president) var i by’n, og at det derfor var innført et flyforbud. Hele helgen stresset GoStudy-teamet og helikopterselskapet, og prøvde sitt beste for å få til hoppet, men Castro hadde bestemt seg for å ta et langopphold. Men  GoStudy-teamet har lovet oss at vi skal få hoppe i løpet av tiden her i Cuba, så det kommer til å skje før eller siden. Uavhengig av hoppet var oppholdet fantastisk. Noe kortere enn forrige hotellopphold, men med like mange måter å slappe av på, og all-inclusive også denne gangen.

Med oss på turen var også Sunnivas foreldre og Olas søster. Så det var en stor gruppe nordmenn som inntok hotellet.

Ved siden av hotellet var det et middelstort kjøpesenter. Det er noe merkelig med å være på et  senter modellert etter europeiske/nordamerikanske kjøpesentre i en planøkonomi. Overalt hvor vi kunne se var det kopier av dyre klesmerker til en enda dyrere turistpris, og Ché-belter. Inne på kjøpesenter fant vi en koselig kombinert sigarbutikk og kaffebar. Kaffen var dyr (etter kubansk standart), men god og sterk. De var nesten som å være tilbake på Sørensen i Bergen. Eneste som manglet var en gruppe med eldre bergensere med røykestemmer.

Under oppholdet hadde vi flere hyggelige fellesmiddager. Første dagen fikk vi satt opp et langbord i koltbordsalongen. Vi skålte for ferien, drakk god champagne, og snakket om fjernt og nært. Kelneren lagde små papirroser til jentene. Han tok også et gruppebilde av oss, og sa at eg hadde fint hår. Vi tipset han selvfølgelig før vi gikk fra bordet.

I liket med det andre Meliã-hotellet var det også her mulig å bestille bord på restaurant. Vi hadde egentlig tenkt oss på en japansk restaurant som nettopp hadde åpnet, men den var overbooket. I stedet dro på Steak House-restauranten ved siden av. Maten der var kjempegod, og de ansatte var så hyggelig at de fikk ordnet vegetarmat til de som ønsket det (på tross av at de egentlig ikke solgte det). Datteren til turlederne hadde tidligere på dagen sett en hel gris bli grillet på spyd, og ville følgelig være vegetarianer. Bandet spilte kubanske standarer. Dagen derpå var Olas bursdag. I den anledning fikk vi bandet til å synge bursdagssang til han, og en klassiker av Buena Vista Social Club (med en «risky» vits kamuflert). Eg kjøpte et album av dem.

Kveldslivet på hotellet var noe mindre levende enn det på Meliã Playa Santa Maria. Egentlig var det ganske intet eksisterende. Den siste baren stengte på slaget to, og det eneste som var åpen etter det var en snackbar som hadde en veldig kantinefølelse. Men til gjengjeld var det deilig å sitte i utesalongen med en drink og sigar, og lytte til havet brusende slå mot klippekanten.

Dagslivet var derimot mye bedre. Overalt var det ansatte som gjorde sitt beste for å holde gjestene underholdt. De lagde alle slags drinker, overalt. Vi prøvde en drink laget av naturlige sukkerrør. Den var god, men noe annet enn sukker i tillegg ville ikke skadet.

Strendene i Varadero har rykte på seg som Cubas fineste, og det vil jeg si meg enig i. Strendene er fine og rolige (bølgene blir større jo nærmere midnatt man kommer), og så og si steinfri. Om himmelen er skyfri, og man greier å snike seg unna nattvaktene, eller betaler dem for å se vekk (tulla!), er stedet virkelig egnet for nattbad. Selvfølgelig er vi ansvarsfulle voksne som aldri ville funnet på noe slikt.

Siste dagen spiste, Sunniva, Ola, hans søster og jeg på en restaurant med utsikt over vannet. Vi fikk plass helt inntil vinduet, og deilig, kald sjøluft blåste inn på oss gjennom vinduet. I bakgrunnen spilte Trio de los Angeles (enda et band som spiller kubanske klassikere). De hørtes greie ut, så eg kjøpte et album av de også. Han ene i bandet ba meg fortelle om å spre ordet om musikken hans i Norge. Usikker på hva eg skal si, egentlig. Det var ingenting særegent med dem. Artig albumcover, tho’.

For Sunnivas foreldre gikk turen videre til Trinidad, hvor vi skulle reise et par uker senere. For resten av oss var det tilbake til Havanna, og til eksamensforberedelser.

Henrik

Ferieuken fortsetter… En sliten, men glisende gjeng kom denne dagen fram til Magnetic Island. Dette er øya med mye aktiviteter, men også en øy for å bare slappe av og nyte ferien med et smil om munnen. Her fikk vi altså tilbringe tiden som vi ville. Derfor var dagene veldig fleksible, hvor mange leide bil eller scooter og cruiset rundt for å utforske øya. Det var så godt å senke skuldrene og bare nyte atmosfæren og omgivelsene.

Etter en veldig koselig dag, var vi også veldig spente på kveldens kommende festligheter. Både guiden og bussjåføren hadde lagt en plan for oss, for på øya var det nemlig duket for bad taste-party! Her skulle hver og en få sin egen ukjent fra gruppen, som skulle kjøpe billige og stygge klær for å kle deg opp for kvelden. Du ante altså ikke hva antrekket ble for kvelden! Dette var virkelig gøy, for glede og latter ble det masse av!

Øya er også kjent for å ha australias største koalapopulasjon, noe som selvfølgelig vekket en skikkelig utforsker i oss. Den andre dagen her nede, fant mange stedet hvor koalaene mest sannsynligvis var, og gjett om vi kom til å støte på dem! Endelig, for første gang, fikk jeg også sett en koala. Ikke bare én heller!

Magnetic Island var også full av backpackere fra hele verden. Hyttene vi bodde i, men også selve området, var veldig kult. Vi følte oss skikkelig australsk, hvor blomster i håret, solbriller og en fargete topp kom til å passe bedre inn enn hvilket som helst annet sted. Jeg elsket meg her!

– Cecilie
Engelsk/ Sydney