Studentbloggen – GoStudy

Da var en helg med surfing over, noe Embla blogget om tidligere. Det ble vel mer stup i vannet enn surfing, for lett var det ikke, men fantastisk var det likevel!! Selv om hverdagen er tilbake, er det bare 2 uker igjen til ferie!! I ferien venter fantastiske muligheter for meg og mange av oss her nede, så det er bare å følge med!

Akkurat nå er skolearbeidet fortsatt ganske intenst, noe som er forståelig. Er vi ferdig med en oppgave, da får vi en ny. Likevel er arbeidet veldig spennende, men dette følger deriblant med seg stress, spising av snacks og – for min del – inntak av store mengder iste,.. og det er mulig vi under oss litt ekstra alkohol i ny og ned også. Derfor er det godt å få igang kroppen litt igjen. Selv om Manly har de vakreste naturomgivelsene og muligheten til å jogge også er stor, er det ikke alltid så lett å komme seg ut på joggetur på egenhånd. Derfor er jeg sjeleglad for at ICMS også tilbyr fantastiske treningsmuligheter, som blant annet yoga, tennis, tae kwon doe, Zumba Fitness og Boot camp. Sistenevnte har jeg fått gleden av å melde meg på, og herregud så HARDT det er! Vi løper opp og ned trapper og lengre distanser, gjør utfordrende øvelser og lærer utrolig mye av den utrolig flinke treneren vi har! Dóg en veldig hard trening, er dette utrolig artig og noe jeg kommer til å fortsette med 2 ganger i uken! Wohoo!!

Allerede har vi kastes oss ut døren for å jogge, men også hatt flere treninger med Boot Camp: 

Her står en sprek gjeng med treneren i midten! 

Joggetur i ny og ned! Woho! 

Herlig og sprek gjeng! 

Cecilie, Engelsk
Sydney

#Sydney

Tiden flyr når man har det gøy. I går (5.10.14) hadde vi prøveeksamen, og om to uker er det eksamen i Ex.phil.! Ukedagene er aldri like her i Havanna.  Den ene dagen ligger vi og soler oss på treningssenteret/ luksushotellet Cohiba, og den andre dagen har vi kollokviegruppe hjemme i leiligheten. Det hjelper utrolig mye å snakke om pensum sammen. På den måten er det både morsommere og lettere å lære seg pensumstoffet.

På søndag var vi på revolusjonsmuseet med GoStudy-teamet. Mine foreldre landet i Cuba på lørdag for å besøke meg og se Cuba, og ble med på omvisningen. Både de og vi syntes det var interessant å høre GoStudy-teamet fortelle med glødende entusiasme om de første årene av revolusjonen. Mye av historien hadde jeg lest om før jeg dro til Cuba, men da det ble fortalt av cubanerne selv forsto jeg hvor essensielt, nærmest hellig, revolusjonen er for mange cubanere.

Revolusjonsmuseet er lokalisert i det tidligere hovedkvarteret til Batista, den tidligere presidenten/diktatoren på Cuba. Det er fortsatt kulehull i veggene etter kampene på 50-tallet. Med fotografier av torturerte martyrer og ulike torturredskaper bak glassmontere ble fiendebildet malt, men ser man på den generelle velferden kan man argumentere for at majoriteten har fått sin situasjon sterkt forbedret med revolusjonen. Med f.eks. gratis helsevesen og skolegang.

Som sagt så skjer det ting hele tiden. Det er alltid en film å se, en konsert å gå på eller tid for å handle inn frukt og grønsaker på markedet. Vi drar på mange utflukter. Det er så fint at vi får se flere deler av Cuba. Alle stedene er så forskjellige. Men nå må jeg nesten lese om Hursthouse og Fried, vi snakkes.

Så var de to første ukene med skole omsider ferdig. Mye har blitt erfart, og mange nye inntrykk har blitt prosessert. Det begynte med en tidlig morgen i Havanna, første natten i vår Casa Particular etter fire dager på luksushotell lengre sør i Cuba. Nå var det tilbake til hverdagen, til skolebenken, til forpliktelser og pruting på de lokale fruktmarkedene; ingen flere «all-inclusive» drinker og solsenger. Tilbake til hverdagen, men samtidig ikke helt: fremdeles befinner vi oss i et karibisk solparadis.

 

Som mang en gang før og siden møtte vi opp på Habana Libre. GoStudy-teamet hadde planlagt en gåtur til skolen, hvor de underveis viste oss kafeer og steder hvor tidligere kull hadde pleid å henge og studere. En gåtur i Cuba er ikke komplett uten en masse bilder av monumenter og ikoner, så det ble en del av det også denne gang; alt fra klassiske politiske slagord og hyllester til revolusjonen og fedrelandet, til statuer av viktige kubanske skikkelser og en hyllest til Havannas asiatiske innbyggere.

Fremme på skolen, inni et av klasserommene satt elever seg ned på hver en pult, og gjorde seg klar til det som skulle bli deres første filosofitime på CEM. Vår faste foreleser, Fred, skulle snakke om Platon, og gjorde sitt beste for at vi skulle forstå alt klinkende klart. Klassen ble oppfordret til å kaste seg frempå med spørsmål. Til å begynne med var vi litt tilbakeholdne og sa ikke stort, vi fulgte stille med og lot oss selv sluke kunnskapen vi ble servert, men etterhvert som timene og dagene gikk, myknet vi opp og ble flinkere til både stille og svare på spørsmål. På en ti-dagerstid har vi beveget oss flere tusen år gjennom europeisk filosofihistorie. I løpet av den tiden har vi gått fra Platons verdenssyn til de store mannlige filosofenes kvinnesyn. Førstkommende mandag begynner vi på filosofien og feminismen til Simone de Beauvoir, som eg personlig ser frem til å lære mer om.

Samme uke ble vi også presentert for to av de andre fagene vi skal gjennom; salsakurs og spansk. I spansktimen ble vi på mange måter bare kastet inn i det. I timene snakker læreren så og si intet annet enn spansk, og bytter kun over til engelsk om vi absolutt ikke forstår noe. To av elevene i klassen hadde aldri tidligere hatt spansk på skolen, så for dem føltes det nok litt som å bli kastet på havet uten noen kunnskaper om det å svømme. Overraskende nok har det gått bra med alle. Å bli kastet inn i det virker til å være en god undervisningsmåte. Ikke bare har det fungert for spansken vår, men også dansingen. Salsatimene har også vært en utfordring. Som nordmenn er vi dessverre programmert uten en velutviklet rytmesans og med to venstreføtter. Eller, i hvert fall noen av oss er. Et par stykker har tidligere gått på dansing, og kunne allerede mye fra før av. Resten har gjort store fremskritt. Dessverre strekte kurset seg kun over åtte timer, men bakterien har allerede smittet noen av oss: enkelte har tenkt seg på privattimer.

Privattimer har i hvert fall eg bruk for. Siste time på torsdag gikk eg fra danselokalene med en følelse av at nå kan eg sånn omtrentlig danse bra salsa. Litt i hvert fall. Senere, samme dag dagen dro vi på en Qva Libre-konsert på et av de hippeste (og dyreste) studentutestedene i by’n, Café Cantante «Mi Habana». Her skulle eg teste ut noen av dansetrinnene eg hadde blitt lært. Alt hadde gått greit når vi hadde en profesjonell danser til lærer, som talte opp takten og fortalte oss hva vi skulle gjøre. Nå var det min tur til å føre. Eg visste at eg ikke var noe spesielt talent, men eg hadde  håpet på at eg kanskje kunne imponere noen observerende kubanere. Det gjorde eg ikke. De to venstreføttene mine kom til syne, og antageligvis fikk noen kubanere konstatert fordommene sine. Eg får bare håpe de trodde eg var full.

Ellers var både klubben og konserten bra. Vi kom i prat med et veldig hyggelig tysk-kubansk par og deres venner som tilbød oss både bord og dans. Qva Libre imponerte skikkelig. Vi hadde allerede blitt fortalt av GoStudy-teamet at vi burde få med oss en av konserten deres, men eg var ikke forberedt på slikt et show. På scenen stod det et titalls musikere kledd i merkelige hatter og med alle slags blåse- og perkusjonsinstrumenter og gjorde en god jobb i å underholde publikumet sitt. Musikken og stilen var klart inspirert av kubansk og kreolsk musikk. Hadde bare all popmusikk vært like god.

Husker dere den perioden for noen år siden da absolutt all musikk som kom ut hadde auto tune-vokaler? Den perioden døde aldri her. Til tross for at Cuba lenge har vært kjent for å ha oppfostret store musikalske talenter er det lite som reflekterer det i popmusikken. Det eneste eg har funnet i klubbene som eg liker er en rapper som heter El Micha, men dessverre har han også valgt å pakke vokalene sine inn i auto tune. Ellers er det for det meste Pitbull, Enrique Iglesias, Jonas Brothers-kopier og lignende som spilles. Det føltes virkelig friskt da vi endelig fikk oppleve Fabrica de Arte. Fabrica de Arte holder til i en gammel oljefabrikk, men holder seg nå til å produsere kultur. I første etasjen fikk vi sett kunstverk av kubanske kunstnere, kjøpt drinker og hørt alternativ musikk som ble spilt over høyttalerne. Her hang de hippeste av de hippeste: alt fra godt voksne med sans for symboltung kunst til ungdommer med innsikt i det aller siste av undergrunnsartister

I annen etasje ble det servert Habana Club i plastkrus i anledning åpningen av 6 Festival Leobrouwer og Musica de Cámara. Det var et tettpakket program; arrangørene, to høyt respekterte kunstnere, åpnet med tale og korsang før de gikk videre til en film om kunstneren Choco. Det var konserter til minne om viktige cubanske artister, Indiafilmer på storskjerm. En håndfull dansere var kledd opp i fuglekostymer og poserte for dem som måtte ønske det. Ragnhild slo annen en pose med fuglemennesket. Senere på kvelden slo vi oss sammen med en gruppe nordmenn og (nord-, sør- og mellom-) amerikanere som absolutt skulle ha oss med på «norwegian shots». Eg avsto fra det. Bullet dodged. 

En viktig del av å bli kjent med en ny by og et nytt land er å bli kjent med dens historie, så på den tredje dagen tok GoStudy teamet oss med til La Habana Vieja. La Habana Vieja er spansk og betyr Gamle Havanna. Utflukten vår begynte med oppmøte utenfor Habana Libre Hotellet, hvor vi alle samlet oss for å ta en turbuss igjennom Vedado til La Habana Vieja. Det var en toetasjes buss, så vi satt oss selvfølgelig øverst for å få best utsikt over byen. Utsikten var fantastisk. Hvorenn vi kjørte var vi omringet av vakre kolonibygg fra rundt midten av 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet. Underveis både pekte og fortalte studieassistenten historien til byggene vi kjørte forbi; hvilke viktige personer som hadde vært der og hva de blir/ble brukt til.

Et av byggene vi kjørte forbi var El Capitolio, som i sin tid ble brukt som regjeringsbygg. El Capitolio ble bygget i ????, og er en kopi av „The Capitol“ i Washington. I hvor god stand hvert enkelt hus var i varierte veldig. Noen av byggene var i så god stand at de i teorien kunne ha vært bygget i løpet av det siste tiåret, imens andre var i så dårlig stand at det kanskje bare stod igjen deler av det. På et av husene vi kjørte forbi vokste det faktisk et stort tre ut av vinduet. Men på tross av variende stand på byggene ble det gjort omfattende restaurering på en god del av dem, så virker som at myndighetene tar problemet seriøst.

Fremme i La Habana Vieja hoppet vi av bussen like ved kanalen Bahia de La Habana. Vannet skilte oss fra et fort og Cristo de La Habana, som skal være den tredje største Kristus-statuen i verden.Turen gikk så videre til Catedral de La Habana, en stor og mektig katedral fra 1700-tallet. Vi ble fortalt at katedralen er det eldste kirkebygget i Havanna, og at det fremdeles blir holdt kirkesamlinger, bryllup og dåpssermonier der. Foran katedralen var det en stor og åpen plass. Her solgte folk turistartikkler som tredukker og hatter. To damer kledd i hvit kunne spå fremtiden vår. Ved nabobygget, inntil en søyle, stod en statue av danseren Antonio Gades.

I vår vandring gjennom La Habana Vieja spasserte vi forbi museumsbygg, gamle universitesbygg, en rekke statuer av revolusjon- og frigjøringshelter, tårn hvor ensomme kvinner speidet utover havet etter sine menn, godt voksne damer i tradisjonelle cubanske klær som ville ta bilder med oss, brosteinen laget av tre for ikke å vekke borgermesteren når folk kjørte forbi i hest og vogn. Vi erfarte en masse. Selv om bydelen hadde preg av å være en museumsby var den langt mer en det. I likhet med resten av Havanna var den levende med fullt av aktivitet i gatene.

Katedralen var ikke det eneste religiøse bygget vi så på. Etter å ha vært på festningen Castillo de la Real Fuerza la vi oss ut på vandring sydover. Langs veien fant vi en åpen dør med kaligrafifliser, en manekeng kledd i arabiske klær og en model av et gammelt skip; det var Casa de los Árabes. Vi bestemte oss for å ta oss en tur innom. Det var et stort bygg med en stor hage midt i. I første etasje vandret to store påfugler rundt.

Den ene av dem fikk stor interesse for Ola, og begynte å følge etter han. Kanskje han så et potensiale for en ny venn? I øverste etasje viste en av de ansatte der oss et rom som lå litt avsides. Han kunne fortelle oss at det var den eneste moskeen i Havanna, og at bygget var et normalt samlingssted for cubanere med arabisk og muslimsk tilknytning.

Etter å ha vandret i en del timer og mettet oss med en masse nye inntrykk var det på tide å mette magen, derfor tok GoStudy teamet oss med til Museo de Chocolate. Dette ble vårt andre måltid sammen som en gruppe. Her kunne vi bestille alt mulig kubanskrelatert i sjokolade form. De fleste kjøpte sjokoladesigarer, eg kjøpte en ordentlig tykk kakao. Før vi dro hver vår vei tok vi turen innom en gammel lagerbygning som hadde blitt gjort om til et åpent marked. Masse flinke lokale kunstnere solgte verkene sine her. Eg skulle gjerne tatt noen bilder av de, men eg tror ikke kunstnerene hadde likt det noe særlig (med mindre eg også kjøpte kunsten).

Utflukten til Cayo Santa Maria

Siden vi ankom Cuba en uke før skolestart, syntes GoStudy-teamet at vi skulle dra på helgetur. De foreslo å ta oss med til femstjernershotellet Melia las Dunas som ligger på Cayo Santa Maria. For bare 243 CUC (ca. 1500 kr.) fikk vi bo på et luksushotell i fire dager, fra torsdag til søndag.  Og når jeg sier luksus, så snakker vi om alt inkludert fra alle drinker du kan tenke deg, til yoga timer og middagsbuffet.

På torsdagen tok vi buss på morgenen og kjørte østover langs motorveien. Gjennom bussvinduet fikk vi se landsbygda på Cuba, med gårder, savanner og forskjellige type skoger. Det er utrolig vakkert her! Tropeværet gir en ekstrem grønnfarge til plantene og det er veldig frodig. 

Øya er generelt veldig flat og motorveien som ble laget 1972 til 1990, da Cuba samarbeidet med Sovjet Unionen, er trefelts og i god stand. Vi stoppet på to rasteplasser på veien der vi kunne gå på do og kjøpe en sandwich.

Siste stoppet før vi ankom hotellet var selveste minnesmerket og graven til Che Guevara. Che Guevara ble drept i Bolivia av CIA og Bolivianske myndigheter i 1966, men hans legeme ligger nå i Santa Clara i Cuba. I 1997 laget cubanske myndigheter et gigantisk minnesmerke for ham, med illustrasjoner av hans liv, en statue, et museum og en stor samlingsplass. Det var virkelig vakkert, og det viser godt hvor viktig han er på Cuba og for revolusjonen.

Da vi var fremme ved hotellet ble standarden satt momentant. Området var utrolig stort og vi ble kjørt med golfbil til leilighetene. Da vi var innkvartert gikk vi til middagsbuffeen, hvor jeg tror absolutt alle av oss ble litt «månebedottne». De hadde virkelig alt av hva man kan få tak i på Cuba. Et stort fruktbord, ansatte som stekte fisken eller kjøttet for deg foran øynene dine, alt av pasta, sjømat, stekte grønnsaker, tapas og mye mer.  Det var digg.

Etter maten gikk vi ned til stranda og ble enda mer overrasket. Sanden var like fin som salt. Stranden strakte seg så langt en kunne se og skyggeplasser med solstoler var plassert langs hele stranden. Vannet var faktisk varmere enn luften.  Kanskje rundt 30 grader. På stranden var det også tråkkebåter og katamaraner som man kunne bruke helt gratis. Katamaranene var ganske små og ble håndtert av profesjonelle. De tok hotellgjestene med på en tur ut gulfen. Det var befriende å kjøre ut på havet, i stor fart og med vind i håret. På bussen til hotellet leste jeg Ernest Hemingway sin bok «Den gamle mannen og havet», hvor det blir nevnt mange haier som protagonisten blir nødt til å kjempe med. Dette gjorde meg litt urolig for å bade, men heldigvis kunne han som styrte katamaranen forsikre meg om at haiene ikke dukket opp før langt ute på havet.

På kvelden var det danseshow og disko. Med gratis påfyll av drikke kan dere tenke dere hvordan det gikk. Det var utrolig gøy å danse salsa med cubanerne, de er naturligvis veldig flinke til å føre. Ellers ble vi godt kjent med tyskere, italienere og libanesere. Folk er veldig sosiale her på Cuba. Man hilser alltid på folk man møter, med et smil og nikk eller en «buenos dias».

2 av dagene spiste vi på restaurant. På Fredag var vi på italiensk restaurant, med kleskode «pyntet».  På lørdag var vi på meksikansk restaurant. Det var godt med variasjon i matveien.

Dagene forsvant i en fei, men det var utrolig deilig. Til slutt; her er et lite tips. Alle som tenker seg å reise til Cuba må passe seg for solen her. Henrik sovnet i solen på lørdag, fra kl. 11 til 12 på morgenen og fikk noe tilnærmet annengradsforbrenning. Han kan bekrefte at det er veldig vondt. Ellers blir man fort brun her og får bedre hud.  Det var alt for denne gang. Vi snakkes