Som sagt, dro vi ni stykker på helgetur til Acapulco. Byen ligger i nabodelstaten til Oaxaca, nemlig Guerrero, og er preget av mye turisme. Dermed er den mer amerikanisert enn små landsbyer, som Puerto Escondido. Før avreise gjorde mange av oss et kjapt google-søk, og fant fort ut av at Acapulco er kåret til verdens fjerde farligste by. Dette på grunn av mafiamiljøet, og kriminalitet koblet til narkotika. Tror det var mange som unnlot å fortelle dette til mammaen og pappaen sin – jeg sparte det i hvert fall til etter vi var kommet trygt tilbake. Vi var altså en nervøs og spent gjeng som satte oss på bussen fredag morgen klokken 6.
Bussturen var både lang og turbulent. Koordinatoren vår her i Puerto overdrev ikke da hun sa at de som blir fort reisesyk burde holde seg hjemme. Vi kjørte gjennom fjellene, på små, svingete veier. Og jeg vil herved korrigere kjørelæreren min, Alf, som fortalte meg under forbikjøringstimene: “bak enhver sving er en rett strekning”. Ikke her. Bak enhver sving var det tre nye, krappe svinger. Heldigvis ble vi fort vant til det, og alle hadde sterke nok mager til å overleve turen.
Vi ankom Acapulco i tretiden, og merket med en gang at vi nå var i en mye større by. Trafikksystemet var ikke-eksisterende, og vi ble stående i trafikkork i nesten en time. Flere ganger måtte sjåfører gå ut av bilene sine, for å dirigere og løse opp trafikken. Det er ikke høysesong i Mexico for tida. Hotellet vi kom til var fint og stort, men nesten helt tomt. De ansatte kom, nærmest løpende, så snart de fant noe de kunne gjøre for oss. Jeg tror de kjedet seg litt.
Det første vi gjorde, var å finne det nærmeste kjøpesenteret. Nå var det en måned siden vi hadde sett “vanlige”, kommersielle butikker, med klær som passet vår smak. Så vi la nok igjen noen tusenlapper i løpet av helga.
På kvelden bestemte vi oss for å prøve ut utelivet (som var rett over gata for hotellet). Vi var populære bytter, og fikk alle mulige slags tilbud. Likevel bestemte vi oss for den baren som slapp alle inn gratis – uavhengig av kjønn. Vi ble nærmest betraktet som romvesener, og skjønte fort at det ikke var så mange vestlige turister i byen, som vi hadde forestilt oss. Utelivet på fredagen imponerte ikke stort. Men det var likevel en opplevelse å danse i tog i gatene, der bilistene gladelig stoppet for å la oss holde på.
På lørdagsmorgenen stod vi opp tidlig, for å få mest mulig ut av dagen. Etter å ha spist frokost, og gått en ekstra runde på shoppingsenteret, skilte vi lag. Noen ville leie vannscooter, andre ble igjen på kjøpesenteret. Jeg, Sara og Sigrid dro til Parque de Papagayo. Vi trodde egentlig det var et badeland, men det viste seg å være en stor (gratis!) fornøyelsespark. Det var ikke vanskelig å finne på noe å gjøre der. Vi leide en slags sykkelbil, og syklet rundt og blåste såpebobler (vi var de kuleste på hele plassen). Da fikk vi også se dyrene som bodde der – blant annet jaguar, struts, iguaner og papegøyer. Etterpå leide vi en sykkelbåt, og fløt rundt på en liten innsjø. Veldig avslappende sted – vi merket ikke en gang at vi var i en stor, farlig by.
Etter vi hadde kommet hjem og dusjet vekk svetten (Acapulco var enda varmere enn Puerto), gjorde vi oss klare til å dra ut igjen. Denne kvelden gikk turen til intet ringere enn det som er kalt Latin-Amerikas råeste nattklubb: Palladium. Det kostet litt å komme inn, men inngangspengene ga oss fri drikke, og egen bartender. Vi kom inn måpende, fikk se panoramautsikt over hele byen, og bassen duret langt inn i kroppen. Vi ble behandlet nærmest som kongelige – det var til og med noen som jobbet med å skru på vasken og gi deg såpe på toalettet. Så selv om det var lite folk også på dette utestedet, var det en veldig kul opplevelse.
Vi fikk et par-tre timer søvn den natta, før vi stod opp og gjorde oss klar til en ny, vill busstur. Turen til bussterminalen ble et eneste stort rot, og det var bare snakk om minutter før fire av oss ble levnet igjen i Acapulco. Men heldigvis gikk alt bra, takket være en veldig hjelpsom taxijåfør, som (takk gud!) kunne engelsk. På vei tilbake var vi alle enige om at vi hadde hatt en bra tur, men at det ble godt å komme hjem til gode Puerto Escondido. Stedet har aldri før føltes så trygt og godt.
Sunniva
ex.phil/ex.fac
Mexico
Bursdagbarnet
