Kategori: Mexico

Søndag morgen klokka 0715 stod syv av oss opp for å dra på utflukt til Huatulco. Huatulco er en litt større by enn Puerto Escondido, med større turistindustri og mange strender. Bilturen tok omtrent 2 timer, på veier som heldigvis var bedre enn de gjennomsnittlige veiene her i Oaxaca (delstaten). Likevel ble ikke turen helt udramatisk. For det første hadde enkelte (undertegnede inkludert) mislykkes med å “bare ta et par øl” på byen kvelden før. Biltur viser seg å ikke være den beste kuren for fyllesyke (noe jeg skulle ønske vi skrev ned forrige søndag). Halvveis på turen startet bilen å lage lyder som en bil i 120 km/t ikke burde lage. Uten noen videre forklaring, ble vi eskortert raskt inn i en ny bil, og rakk bare så vidt båten i Huatulco. 

Båten vi skulle om bord på, så ut som en to-etasjers flytende byggeklosse. Vi tok raskt plass helt fremst, der vi kunne ligge utstrakt og steke i sola. Denne avgjørelsen ble tatt før vi la merke til de store høytalerne rett bak oss, som gjorde klossen til en komplett partybåt. Bølgene skvulpet, vi drakk gratis brus, og sola skinte. Etter litt over en time, ankom vi en øde strand. Her kunne vi enten bli fraktet inn til land med båt eller med svømmeføtter. Vi valgte svømmeføtter. Havet var herlig krystallblått. Vi tok på oss snorklemaskene og fløt rundt over krystallrevene i nesten en time. Flytevester var tydeligvis obligatoriske på turen, men det gjorde bare opplevelsen enda mer behagelig. Vi trengte ikke en gang å bevege oss. Da vi til slutt gikk i land, slengte vi oss rett ned på sanda, og ble liggende helt til båten skulle videre. 

Neste stopp var en annen strand. Turen dit var som en karuselltur, med store bølger. Denne stranda var mer folksom, og fylt med restauranter. Båtturen endte her for oss. Etter å ha spist lunsj, satt vi oss i bilen igjen, og kjørte til en utsiktspost, der vi kunne se ut over store deler av byen.

Videre gikk turen til et såkalt mezcalería. Jeg har skrevet tidligere om den lokale spriten mezcal, som vi nå har lært oss å bli glade i. Nå skulle vi altså prøvesmake flere forskjellige typer mezcal: piña colada, kaffe, mango, jordbær og mange flere. De mest populære var de som skjulte spritsmaken på best mulig måte. Selv kjøpte jeg med meg små flasker piña colada og kaffesmak.

Midt i all prøvesmakinga ble dette satt fram på bordet: 

Sprøstekte gresshopper er en delikatesse her i Oaxaca. Selvfølgelig måtte vi prøve det. Personlig lagde jeg en snacks med mest mulig mole og ost, og to små gresshopper – godt gjemt under alt annet. Det smakte ikke så fælt. Det var bare tanken på å spise insekter, som ikke faller naturlig. 

Slitne og trøtte, og med et nytt lager av mezcal, kjørte vi tilbake til Puerto Escondido. 

Sunniva
ex.phil/ex.fac
Mexico

Herregud, så mye vi har gjort i det siste. Ettersom det sakte, men sikkert nærmer seg slutten av oppholdet, jobber alle på spreng med å få skvist ut den siste safta av den herlige frukten som Mexico er for oss.

Forrige helg var det som sagt Día del Muertos, de Dødes Dag, og derfor fest og moro både fredag og lørdag. Søndag våknet slitne studenter opp til helgas utflukt: tur til fossefallet La Reforma. En litt for lang natt på byen, gjorde at den to timers lange bilturen bare så vidt var overkommelig. Det hjalp heller ikke at veiene slynget seg mellom fjell, så vi ble kastet fra side til side. Da vi endelig kom frem, var det likevel verdt det. En enorm foss rant ned i et stort vann, som vi selvfølgelig hev oss ut i. Badetemperaturen var som deilige, norske sommerdager, så endelig ble vi skikkelig avkjølt av å bade. 

Ukedagene har gått til mye mer enn bare skole. Tirsdag leide vi en kunstgressbane, og spilte en heftig fotballmatch. Mitt lag vant en kasse øl, etter å ha spilt en sinnsykt jevn kamp, som endte i hele 10-9. Torsdag dro nesten alle jentene på vårt første salsakurs. Endelig fikk vi svar på hva salsa egentlig er! På dansegulvet har vi alle blitt kastet rundt på alle mulige måter, og blitt fortalt at vi danser salsa. Læreren reagerte på de norske stive skuldrene, men alt i alt tror jeg vi gjorde det bra. Svette var vi ihvertfall da vi hev oss i taxien hjem. 

I går hadde vi en aldri så liten togafest. Inntullet i lakener, og med selvplukkede blader på hodet, feiret vi at alle i gruppa bestod ex.fac-eksamen! Nå gjelder det bare å prøve å fokusere på ex.phil, selv om det er mye annet vi heller vil gjøre. 

Sunniva
ex.phil/ex.fac
Mexico

Tida flyr, og nå er vi plutselig over halvveis i oppholdet. Jeg hadde trodd at hjemlengselen skulle begynne å melde seg innen denne tid, men den er fortsatt fullstendig fraværende (sorry, mamma og pappa). Her om dagen snakket vi om hvordan vi ikke lenger tenker over at vi er i Mexico. Vi har sluttet å legge merke til kulturen og språket. Først tenkte jeg at det var en kjip ting, at det var som om vi levde som i Norge. Men når jeg tenker meg om, handler det mest om at vi føler oss så hjemme i dette landet nå. Vi har virkelig tatt til oss kulturen, menneskene og språket, som om det er vårt eget. Vi har til og med gjort oss vant med “meksikansk tid” (en må alltid legge til to timer når meksikanere avtaler et klokkeslett). Nå holder vi oss for ørene hver gang noen nevner hvor mange dager vi har igjen (31!). Og Kamilla har laget et detaljert forslag til ukeplan for de siste ukene, så er vi sikre på at vi ikke går glipp av noe. 

Som dere kan se, feiret vi Halloween igår. Her i Mexico virker det som om høytiden er mer enn bare et kommersielt mas. Gatene pyntes og folk kler seg ut som mer enn politibetjenter og hekser. Vi startet feiringa i hagen, der alle møtte opp i kostymer. Stakkar Aina, som måtte kåre beste kostyme, for man kunne se at alle hadde lagt mye innsats i kostymet sitt. Sigrid ble kåret til vinneren, med sin versjon av en skvist mygg. 

Etter å ha spist og lekt leker i hagen gikk turen videre til vårt favorittutested, Kabbalah. Her møtte vi Jack Sparrow, Urzula, Skrik, og mange andre skumle vesener. Meksikanere legger virkelig sjela si i disse kostymene! Ikke så rart da, når førstepremien i kostymekonkurransen er 4500 pesos. Konkurransen ble gjort på skikkelig vis, med nominerte, catwalk og battles. 

Idag og imorgen feires día del Muertos, eller de Dødes dag. Høytiden er den viktigste i hele året, og de fleste meksikanere reiser for å være med familien. Hovedfeiringen er imorgen, men allerede torsdag startet arbeidet med å lage altre. På disse altrene plasseres bilder av familiemedlemmer som har gått bort, samt deres favorittmat og drikke. Imorgen skal vi dra opp til sentrum for å se mer til feiringen. 

Sunniva
Ex.phil/Ex.fac
Mexico

Ferieuka var deilig, både for oss i Tulum/Mexico City, og for jentene i Cuba. 

Mexico City

Tulum

Cuba

Sunniva
ex.phil/ex.fac
Mexico

Mexico City overrasket oss på en veldig positiv måte. Vi hadde egentlig allerede gjort opp vår mening om byen, etter å ha tilbragt bare én natt der på vei til Puerto Escondido. Alt vi fikk se da var 10-feltsveier og politibiler. Derfor ankom vi hovedstaden med vestlige fordommer om at vi bare ville oppleve drugs, blålys og trafikk. Utrolig nok ga byen et helt annet inntrykk i dagslys. Masse liv i gatene, fine parker og nydelig mat (som ellers i Mexico). Vi følte oss rett og slett overraskende trygg og hjemme i den enorme byen (bare ca. 22 millioner innbyggere). Mexico City ga mersmak.

Etter to netter i hovedstaden, gikk reisen videre til Cancun og Tulum. Flyturen ble turbulent, med Mexicos billigste flyselskap. Forestill deg Mexico-versjonen av Norwegian. Vi boardet kanskje flyet en smule paranoide, etter å ha hørt skrekkhistorier om nettopp denne flygningen. Men likevel må det sies at de lydene og den turbulensen ville vært urovekkende uansett. Vi kom heldigvis trygt fram, og sjekket inn på hotell i Cancun for natten.

Neste dag skulle vi busse til Tulum. Etter å ha ventet en liten stund langs veikanten, dukket det endelig opp en buss som skulle vår retning. Så lett skulle det ikke være. En halvtime gikk, før vi hørte et lite smell – takluka hadde fløyet av! Regnet pøste inn i bussen, noe som ikke virket å plage sjåføren. Alle passasjerene tok det heldigvis som en spøk. Vi er i Mexico, sånt skjer. På neste stasjon fikk vi heldigvis bytte til en ny buss, og kom trygt frem i Tulum.

Tulum er en nydelig plass! Naturen her er helt vanvittig – kritthvite strender og palmetrær overalt. Problemet er bare at det regner så himla mye. Regntiden skulle egentlig være over før oktober, så vi var ikke helt forberedt. I natt våknet vi av en voldsom tordenstorm, og krøp sammen alle tre i en seng. Lyn og torden i Norge kommer aldri til å skremme oss igjen, etter dette.

Regnet gjør det litt vanskelig å se det beste av Tulum, men om vi er kreative finner vi likevel på ting å gjøre. Idag leide vi sykler for et døgn, for 70 pesos (35kr). Vi prøvde å sykle helt fra sentrum til stranda, men ble stoppet av regnet. Fin tur var det likevel, med sykkelsti nesten hele veien. Imorgen har vi booket tur og guide for å se mayaruiner og pyramider. Blir spennende.

Sunniva
ex.phil/ex.fac
Mexico

Endelig ferdig med første eksamen, og endelig ferie! Mange vil sikkert rynke på nesa når jeg sier at denne ferien var etterlengtet – vi bor jo i et ferieparadis. Men den siste uka har virkelig vært utrolig slitsom. Eksamen var krevende, men forhåpentligvis har vi alle bestått.

Sigrid var så heldig å ha bursdag nettopp på eksamensdagen. Enda mer heldig var det at dette var den mest regnfulle dagen siden vi kom til Puerto Escondido. Den planlagte bassengfesten ble flyttet inn i klasserommet, med alternativ piñata og drikkeleker.

Akkurat nå ligger jeg på en hotellseng i Mexico City. De fleste i gruppa har et pitstop i hovedstaden, før 5 flyr videre til Cuba, og 3 til Tulum, som er et ferieparadis i Mexico. Igår fikk Sigrid, Sara og jeg opplevd litt av overklassekulturen her, da vi ble tatt med til en veddeløpsbane av noen nye venner som bor her i Mexico City. Kleskoden var streng, og da vi først dukket opp i jeans, fikk vi beskjed om at vi sannsynligvis ikke kom inn med mindre vi skiftet. Vi tapte så mye som 50 pesos (25 kr), men hadde likevel en veldig bra kveld!

Dessverre har jeg ikke mulighet til å legge ut bilder fra telefonen, så bilder får dere ikke se før vi kommer hjem.

Sunniva
ex.phil/ex.fac
Mexico

Den siste uka har gått i ett, og det har rett og slett ikke vært et ledig øyeblikk til å sette seg ned og blogge. Fredag hadde vi prøveeksamen, derfor har vi brukt hver kveld den til å sitte sammen og diskutere altruisme, formålsrasjonalitet og funksjonalitet – begreper som fortsatt er uforståelige for mange av oss. Tror likevel de fleste ble positivt overrasket over hva vi faktisk har forstått, så frykten for å stryke på eksamen (førstkommende fredag) har blitt betydelig mindre.

Selv mye av tida har gått til lesing, har vi hatt også hatt mange nye opplevelser den siste uka. Etter vi forlot klasserommet fredag formiddag, pustet vi lettet ut, og la skolebøkene på hylla for helga. Lørdag morgen, klokka 7, stod fem studenter klare for neste utflukt: båttur i soloppgangen. Egentlig hadde alle 11 meldt seg på, men en god tur på byen kvelden før førte til stort frafall. Vi fem som likevel var friske og klare (nesten i hvert fall), ble fulgt til en av havnene her i Puerto, der vi ble tatt ut i en båt, og fikk se sola stå opp over fjellene.

Vel ute på havet startet jakten etter delfiner, som naturligvis vakte stor interesse hos oss. Her i Oaxaca finnes faktisk tre typer delfiner, to av dem kan man kun se her. Langt borte kunne vi se dem hoppe høyt, og leke seg i vannet, slik mange sikkert har sett i delfinbasseng. Det var selvfølgelig ekstra fint å se frie delfiner gjøre det samme. Da vi kom nærmere, svømte delfinene rett ved båtkanten. Utrolig kult! Det ble naturligvis tatt mange bilder.

Mannen som tok oss med ut, hadde også med seg sønnen sin. På et tidspunkt stilte han seg klar på båtkanten, og hoppet plutselig ut i havet. Etter noen sekunder skjønte vi at han hadde hoppet rett på en stor havskilpadde, slik at faren kunne løfte den opp i båten. Så fikk vi også hilst og tatt på en fri havskillpadde. En veldig deilig, og avslappende tur (etter vi hadde blitt vant til de store bølgene i hvert fall).

Etter vi hadde kommet tilbake, og spist en etterlengtet frokost, dro jeg, Sara og Sigrid på stranden Carizalillo. Det er der de fleste nybegynnersurferne prøver seg, siden bølgene er mer beskjedne der. Det betyr også at vi faktisk kan kjøle oss ned i havet, noe vi ikke kan på Zicatela (stranden ved hotellet), på grunn av de store bølgene. Da vi lå og stekte i sola, fikk vi tilbud om å bli med til en annen strand, Dolphin Beach, for å hjelpe babyskilpadder ut i havet. En mulighet tre ungjenter selvfølgelig ikke sier nei takk til.

Klokka fem ble vi hentet ved Carizalillo, og kjørt ut til Dolphin Beach. Der ble vi møtt av fire små bjeffende hundevalper, og vi fikk vite at de bjeffet på oss for å beskytte de mange bittesmå skilpaddene. Det var heller søtt enn skremmende, spør du meg. Mannen som jobbet med skilpaddene fortalte arbeidet gikk ut på å følge med når voksne skilpadder gikk i land på stranda for å legge egg. Siden bygger han et gjerde rundt eggene, for å beskytte dem fra fugler og andre dyr. Etter et visst antall dager klekkes eggene, og han tar imot alle skilpaddene, og tar vare på dem i et badekar. Senere på dagen hjelpes de ut i havet, der 6 % av dem overlever. Ikke så gode odds altså, men det er likevel mange overlevende, siden egg med rundt 100 skilpadder klekkes nesten hver dag. Denne dagen var vi så heldige at to forskjellige typer skilpaddeegg hadde blitt klekket. Dette er ganske uvanlig, da de forskjellige skilpaddeeggene bruker ulikt antall dager på å klekke.

Vi fikk med oss en balje med en masse små skilpadder som skulle settes fri. En etter en satte vi dem ned på sanda, og heiet dem frem mot havet. Noen løp fort (for skilpadder å være), andre gikk bare rundt i ring og måtte rettledes flere ganger. Vi nektet selvfølgelig å gi oss, før alle hadde kommet seg ut i havet. Det hele var en utrolig fin opplevelse, og det var inspirerende å se hvordan noen nærmest vier livet sitt til skilpaddenes trygghet. 

Sunniva
ex.phil/ex.fac
Mexico

Som sagt, dro vi ni stykker på helgetur til Acapulco. Byen ligger i nabodelstaten til Oaxaca, nemlig Guerrero, og er preget av mye turisme. Dermed er den mer amerikanisert enn små landsbyer, som Puerto Escondido. Før avreise gjorde mange av oss et kjapt google-søk, og fant fort ut av at Acapulco er kåret til verdens fjerde farligste by. Dette på grunn av mafiamiljøet, og kriminalitet koblet til narkotika. Tror det var mange som unnlot å fortelle dette til mammaen og pappaen sin – jeg sparte det i hvert fall til etter vi var kommet trygt tilbake. Vi var altså en nervøs og spent gjeng som satte oss på bussen fredag morgen klokken 6.

Bussturen var både lang og turbulent. Koordinatoren vår her i Puerto overdrev ikke da hun sa at de som blir fort reisesyk burde holde seg hjemme. Vi kjørte gjennom fjellene, på små, svingete veier. Og jeg vil herved korrigere kjørelæreren min, Alf, som fortalte meg under forbikjøringstimene: “bak enhver sving er en rett strekning”. Ikke her. Bak enhver sving var det tre nye, krappe svinger. Heldigvis ble vi fort vant til det, og alle hadde sterke nok mager til å overleve turen. 

Vi ankom Acapulco i tretiden, og merket med en gang at vi nå var i en mye større by. Trafikksystemet var ikke-eksisterende, og vi ble stående i trafikkork i nesten en time. Flere ganger måtte sjåfører gå ut av bilene sine, for å dirigere og løse opp trafikken. Det er ikke høysesong i Mexico for tida. Hotellet vi kom til var fint og stort, men nesten helt tomt. De ansatte kom, nærmest løpende, så snart de fant noe de kunne gjøre for oss. Jeg tror de kjedet seg litt. 

Det første vi gjorde, var å finne det nærmeste kjøpesenteret. Nå var det en måned siden vi hadde sett “vanlige”, kommersielle butikker, med klær som passet vår smak. Så vi la nok igjen noen tusenlapper i løpet av helga. 

På kvelden bestemte vi oss for å prøve ut utelivet (som var rett over gata for hotellet). Vi var populære bytter, og fikk alle mulige slags tilbud. Likevel bestemte vi oss for den baren som slapp alle inn gratis – uavhengig av kjønn. Vi ble nærmest betraktet som romvesener, og skjønte fort at det ikke var så mange vestlige turister i byen, som vi hadde forestilt oss. Utelivet på fredagen imponerte ikke stort. Men det var likevel en opplevelse å danse i tog i gatene, der bilistene gladelig stoppet for å la oss holde på. 

På lørdagsmorgenen stod vi opp tidlig, for å få mest mulig ut av dagen. Etter å ha spist frokost, og gått en ekstra runde på shoppingsenteret, skilte vi lag. Noen ville leie vannscooter, andre ble igjen på kjøpesenteret. Jeg, Sara og Sigrid dro til Parque de Papagayo. Vi trodde egentlig det var et badeland, men det viste seg å være en stor (gratis!) fornøyelsespark. Det var ikke vanskelig å finne på noe å gjøre der. Vi leide en slags sykkelbil, og syklet rundt og blåste såpebobler (vi var de kuleste på hele plassen). Da fikk vi også se dyrene som bodde der – blant annet jaguar, struts, iguaner og papegøyer. Etterpå leide vi en sykkelbåt, og fløt rundt på en liten innsjø. Veldig avslappende sted – vi merket ikke en gang at vi var i en stor, farlig by. 

Etter vi hadde kommet hjem og dusjet vekk svetten (Acapulco var enda varmere enn Puerto), gjorde vi oss klare til å dra ut igjen. Denne kvelden gikk turen til intet ringere enn det som er kalt Latin-Amerikas råeste nattklubb: Palladium. Det kostet litt å komme inn, men inngangspengene ga oss fri drikke, og egen bartender. Vi kom inn måpende, fikk se panoramautsikt over hele byen, og bassen duret langt inn i kroppen. Vi ble behandlet nærmest som kongelige – det var til og med noen som jobbet med å skru på vasken og gi deg såpe på toalettet. Så selv om det var lite folk også på dette utestedet, var det en veldig kul opplevelse. 

Vi fikk et par-tre timer søvn den natta, før vi stod opp og gjorde oss klar til en ny, vill busstur. Turen til bussterminalen ble et eneste stort rot, og det var bare snakk om minutter før fire av oss ble levnet igjen i Acapulco. Men heldigvis gikk alt bra, takket være en veldig hjelpsom taxijåfør, som (takk gud!) kunne engelsk. På vei tilbake var vi alle enige om at vi hadde hatt en bra tur, men at det ble godt å komme hjem til gode Puerto Escondido. Stedet har aldri før føltes så trygt og godt.

Sunniva
ex.phil/ex.fac
Mexico

Alt går strålende her i Puerto Escondido. Dette til tross for at solstrålene har vært fraværende i store deler av den siste uka. Regnsesongen skulle egentlig vært ferdig for over en uke siden, men likevel regner det nesten hver dag nå. Kanskje like greit, siden gråværet gjør det lettere å fokusere på skolearbeidet.

I går hadde Kamilla bursdag! For anledningen ble det stelt i stand en skikkelig overraskelsesbursdag her på hotellet. Dessverre hadde vår kjære resepsjonist, Jupiter, delvis røpt oss tidligere på dagen. Likevel tror jeg at Kamilla ikke helt forestilte seg det som var i vente. For det første ble det servert ekte NORSK taco! Bursdagsjenta har nevnt det store savnet til norsk taco minst annenhver dag, så da passet det perfekt for anledningen. Meksikansk taco er nemlig noe helt annet enn hva vi forbinder det med der hjemme. Etter hovedretten ble det servert bursdagskake. Og selvfølgelig flere shots mezcal, for de som enda ikke har fått nok av det. 

Etter maten ble det satt i gang flere leker, i ekte barnebursdagstil. Voksne barn leker best, vet du. Stolleken og limbo ble fulgt opp med en heftig ølstafett og beer pong. I tillegg fikk bursdagsbarnet prøvd seg på en skikkelig piñata. Det er tydeligvis ikke så lett som det ser ut til! Vi prøvde oss en tur på byen, selv om onsdag kanskje er den mest rolige dagen ute i Puerto. Heldigvis fant vi en nesten tom karaokebar, der vi beslagla mikrofonen hele natta. 

Bursdagbarnet

I morgen står vi opp klokken 05 for å reise til Acapulco, en by med litt mer storbyfølelse enn Puerto Escondido. For å komme dit må vi busse i 8 timer, på veier som ikke er helt optimale. Det kan bli spennende…

Sunniva
ex.phil/ex.fac
Mexico

Laguna de Manialtepec ligger ca 18 km utenfor Puerto Escondido, og selve navnet betyr “sted for firfisler”. Utrolig nok, var det ikke firfislesafari vi kjørte for å se. Omtrent fire ganger i året kan man nemlig se selvlysende(!) mikroorganismer i vannet i den vakre lagunen. Dette er et av to steder i verden hvor man kan være vitne til et slikt fenomen, så det var en veldig spesiell opplevelse. 

Vi kjørte fra hotellet i nitiden, da mørket hadde lagt seg. Etter omtrent 20 minutter i en stor minibuss, kom vi frem til Laguna de Manialtepec. Mange av oss hadde badetøy under klærne, og håndkleet i veska, i tilfelle vi skulle få lyst til å hoppe uti. De selvlysende organismene blir nemlig aktivert av bevegelser i vannet. Vi hoppet i båten, og etter å ha kjørt langt nok ut til at lyset forsvant bak oss, begynte vi å se lyset i vannet. En masse fisker fulgte oss på veien, og lagde lange strimler av lys i vannet. Ingen av oss hadde sett noe lignende før. 

Et stykke ute i vannet spurte “kapteinen” hvem som ville bade, og informerte samtidig om at vi nå befant oss på 5 meters dybde. Det skremte flere av oss fra å kaste klærne, inkludert undertegnede, men de tøffeste 5-6 hoppet likevel i det. “Se, vi er engler!” hørte vi fra vannet, samtidig som jentene laget store bevegelser, som vannet besvarte med lys. Det var sinnsykt kult å se på! Dessverre var det ikke mulig å ta bilder av fenomenet – uansett hvor godt kamera vi prøvde med. Her er likevel noen bilder (som ikke helt beskriver opplevelsen): 

Sunniva
ex.phil/ex.fac
Mexico