Siden Monika, som vanligvis blogger fra oss i Brasil, ikke dro til Amazonas, spurte hun om jeg (Sofie heter jeg ja, hyggelighyggelig) var hypp på å skrive litt om hva vi gjorde i ferieuka. Og det skal man vel få til. Nå har jeg tre år med medier og kommunikasjon fra videregående på baken, og jeg burde kanskje ha lært at å skrive for lange artikler på nett gjør at leseren mister interessen, men vi har hatt det så fantastisk kult at jeg ikke klarer å ikke skrive om alt vi har gjort. Og vi har gjort MYE på fem dager!
Vi hadde jo som tidligere nevnt eksamen på fredag, med påfølgende eksamensfest. Det ble en kort affære for de fleste, da vi skulle ta båt og buss til Rio kl. 00.00, for så å fly hele natten. De smarte valgte altså å dra hjem til hotellet for å pakke og slappe litt av før vi skulle dra. Det var alle unntatt Teodor, Beate (som ikke skulle til Amazonas og derfor heller ikke skulle dra midt på natta) og meg, og rundt kl. 21 begynte det selvfølgelig å hølje ned. Vi hadde eksamensfesten hos Cesar og Tatiana (våre brasilianske kontaktpersoner) som er rundt 15 minutter å gå fra oss, og når det regner her, regner det MYE. Med god hjelp av vår lærer Ole Johan overbeviste vi oss selv om at det snart ville gi seg, og siden vi var på et sted med drikke, kunne vi like gjerne drikke til det gav seg. Det sluttet aldri å regne, så vi sjanglet oss hjem i mørket og stod litt senere klissvåte på hotellet, ikke lang tid før båten skulle hente oss. Fikk kastet noen ting i en bagg og så dro vi mot Rio. De fleste sov på bussturen og vi trasket fortumlet ut av bussen og inn på terminalen. Der var vi i rundt 20 minutter før vi fant ut at vi faktisk var på feil flyplass, men etter litt styr og mas fikk vi tak i buss-sjåføren som kom og kjørte oss til riktig flyplass og vi var alle glad for at Ole Johan hadde beregnet litt EKSTRA god tid for oss. Vi kom oss nå på flyet tilslutt, og landet i Manaus (en by med rundt 2 millioner mennesker midt i regnskogen) morgenen etter. Der ble vi hentet på flyplassen og kjørt til hotellet vi skulle bo på. Vi tok ut penger, trasket litt rundt, spiste og så var alle egentlig klare for å få litt søvn, så det ble en stille kveld før vi skulle ut i jungelen
Her er vi da. På feil flyplass, vel og merke..
Dagen etter ble vi hentet på hotellet og kjørte buss til en havn hvor vi måtte ta båt over den gigantiske elven Rio Negro. På båtturen over Rio Negro så vi det kjente ”meetings of the rivers”, hvor den sorte Negro-elven og den brune Amazonas-elven ”møtes” og går ved siden av hverandre i flere km uten å blandes sammen. Guiden vår Selmo ba oss banke på skroget til båten, og vi fikk vårt første møte med noen dyr som vi skulle se mye til i løpet av våre fem dager på elva; nemlig delfiner. De bittesmå (ca 1 meter lange) grå elvedelfinene ble forvirret av bankingen, og hoppet rundt båten til stor fryd fra nordmennene. Vi dro videre til andre siden av elven hvor vi handlet inn litt drikke før vi satte oss på bussen som skulle ta oss til båten vi skulle bo på de neste 5 dagene.
Etter noen timer på liten buss uten air-condition var vi endelig fremme ved båten vår. Det var en tre etasjers båt, som til PK, Alon og Preben sin store fortvilelse var bygget for små brasilianere, ikke høye nordmenn. Det ble en del skalling i taket for deres del i løpet av turen, for å si det sånn. Vi brukte litt tid på å komme oss på plass og sette opp hengekøyene vi skulle sove i. Å få plass til 18 hengekøyer på øverste etasjen viste seg nemlig å bli en aldri så liten utfordring, men det gikk tilslutt og båten kjørte omsider nedover elva. Fisker hoppet i baugen av båten, alligatorer lå i elvekanten og vi så til og med en svømmende iguan på vei til vårt første stoppested.
Dette var hjemmet vårt i fem dager
Båten kom etter noen timer frem til der vi skulle tilbringe natten, og vi var veldig fornøyd med at dette var et sted som var kjent for å ha mye delfiner, og vi ble introdusert for de rosa elvedelfinene, som er vesentlig større, og ikke fullt så heldige med utseende som de grå. Også er de faktisk rosa da. Jeg personlig har en liten forkjærlighet for ting med litt spesielt utseende, og ble umiddelbart frelst der de plasket rundt båten mens de lette etter fisk. Det var en av fordelene ved å være i Amazonas i tørketiden, nemlig at alle delfinene var samlet på mindre områder og dermed var lettere å finne. Å få tatt bilder av disse, viste seg dog å være tilnærmet umulig, og kanskje det er derfor det stod i delfin-boka mi som jeg leste når jeg var liten, var at de var veldig sky og vanskelige å oppdage. Det var de ikke, men med en gang et kamera kom opp, dukket de opp på helt andre steder enn dit man pekte linsa. Guidene våre lovet en gratis caipirinha til den som klarte å få til et bra bilde av delfinene, men det var ingen 
Det er en delfin, jeg lover!
Etter vi hadde spist lunsj, dro vi ut på ”kano”-tur (kanoer med motor, vel og merke) for å sjekke ut området rundt oss. Vi så aper, alligatorer og badet i elven, noe vi gjorde hver dag. Det var en noe spesiell opplevelse, da elvene er så fulle av liv, spesielt i tørketiden, siden alt da er konsentrert på et mye mindre område. Det ble en del hyl og skrik når ting var nær føttene våre, men vi koste oss i det ekstremt varme elvevannet. Det var til og med en rosa delfin som lurte på hva som foregikk, og han cruisa rundt kanoene, men forsvant i det brune vannet så snart noen prøvde å komme for nær. Tilbake på båten spise vi en etterlengtet middag og vi var alle ganske forundret over at den beste maten vi har fått i Brazil til nå, var på en båt midt i tjukkeste jungelen. Kokken vår overgikk seg selv til stadighet i løpet av dagene, og var i motsetning til de fleste andre brasilianske kokker, ikke livredd for krydder og smak, noe våre norske ganer satte ekstremt stor pris på. Mette og gode sluknet hele gjengen i hengekøyene sine rundt kl. 21.
Vi ble vekket kl. 06.30 dagen etter, og etter frokost skulle vi ut på dovendyr-”jakt”. Nå har deler av gruppa vår utviklet en noe unormal interesse for dovendyr etter et fantastisk ufrivillig morsomt klipp i en naturdokumentar, så vi var flere som gledet oss over gjennomsnittlig til dette. Kanoene kjørte oss ut til et område hvor det pleide å være mye dovendyr. Ulempen med å være i Amazonas i tørketiden, er at vannet er 15 meter lavere enn i regntiden, dermed er alle trelevende dyr ekstremt vanskelige å få øye på. Vi spredde oss utover i skogen og letingen begynte. Vi fikk beskjed om å se etter en klump i toppen av trærne, som hadde samme farge som stammen. Vi lette og lette, noen av oss så aper, men dovendyrene var ikke veldig interessert i å bli funnet. Selv guidene begynte å bli litt frustrerte, så Maria bestemte seg for å bli dagens helt og spottet et dovendyr som til og med guidene brukte tid på å finne ut om faktisk var et dovendyr eller en del av treet. Godt syn er tydeligvis ettertraktet blant guider i Amazonas, og den andre guiden vår Louis, var fra det øyeblikket det ble stadfestet at det var et dovendyr, hodestups forelsket i Maria. Han ville tydeligvis imponere sin utkårede, og klatret like gjerne opp og hentet det lille, ikke fullt så fornøyde dyret ned så vi kunne se nærmere på det.
Dovendyrentusiastene ble selvfølgelig over seg av lykke da det viste seg at dovendyr er minst like ufrivillig morsomme i virkeligheten som i dokumentaren, og det ble tatt mye bilder når de som ville fikk holde den lille klumpen med klør. Klumpen med klør var ikke like fornøyd med situasjonen, og fikk til slutt nok når Malin skulle holde den. Det er ikke alle som kan skryte av å ha blitt lettere kvestet av et dovendyr i Amazonas, men det kan Malin. Nå er jeg ikke helt sikker på om det er noe å skryte av at du har prestert å blitt lettere kvestet av det som regnes som verdens treigeste dyr, da det på en måte sier noe om reaksjonsevnen din, men den lille klumpen tok nå tak i fingeren til Malin og klemte til det den var god for. Ut i fra lydene Malin gav fra seg og reaksjonen til guidene når de skjønte hva som skjedde, var det tydeligvis en del. De fikk nå løsnet den og satt den i treet igjen og den lille klumpen klatret oppover med imponerende fart, mens vi holdt på å le oss i hjel. Vi trasket rundt i skogen en liten stund til, men når halve gjengen holdt på å tråkke på en 2 meter lang alligator som lå og passet på eggene sine, skjønte vi at vi kanskje burde komme oss tilbake til båten.
Etter en god lunsj og noen timer med båtkjøring (dette ble etter hvert synonymt med ligge å slappe av i hengekøyene), var vi trygt forankret på et nytt sted lengre ned på elven. Nå er det kanskje et poeng å nevne at vi faktisk ikke var på selve Amazonaselven, men lengre ned i et område, hvor det i følge guidene våre sjeldent, om noen gang var turister. På alle fem dagene vi var der, så vi faktisk bare andre turister en gang, og det var første dagen. Uansett, vi slang oss i kanoene igjen, for nå skulle vi ut å fiske pirajaer. Det var ikke akkurat som å fiske i Oslofjorden, kan man si. Her var det om å gjøre å plaske mest mulig i vannet med ”fiskestangen”(en pinne med snor og krok med biff på) og i løpet av de første 10 minuttene hadde vi fått minst 15 pirajaer på kroken, og vi skjønte plutselig hvorfor guidene alltid sa at vi ikke måtte plaske for mye i vannet når vi badet, og hvorfor vi flyttet oss rundt 20-30 meter med båt hvert 10 minutt vi badet. Etter noen timer med fisking og kjøring rundt i småelvene dro vi tilbake til båten med fangsten og spiste en bedre middag mens vi ventet på mørket. Vi skulle nemlig ut å fange alligatorer.
Alligatorjakt i Amazonas er også en opplevelse. Guidene har et syn ut av en annen verden, og fant alligatorer på flere hundre meter, hoppet ut av kanoene og fanget de så vi fikk se og holde selv. Gøygøygøy! Høydepunktet var, for kanoen jeg satt i, når Arja holdt på å ta livet av Kirsti. Selmo syntes nemlig det var kjempe morsomt å fange en alligator, sikte den på båten fra land for så å slippe den, noe som resulterte i at vi fikk erfare hvor fort de faktisk kan bevege seg på land. Det var mye fortere enn noen av oss har løpt 60 meteren på i hvert fall, for i løpet av sekunder var alligatoren rett ved kanoen og plasket ut i vannet. Her slo fluktinstinktet til Arja inn for fullt, og hun skulle bort og vekk uavhengig av om Kirsti satt i veien eller ikke, og at kanoen var rundt en meter bred var henne ravende likegyldig. Resultatet var buksevann for Kirsti som ble dyttet halvveis ut av kanoen og en enighet om at ingen ville ha Arja ved sin side i krigen.
I den andre kanoen var det Louis som var guide, og der var også Maria. Maria var jo det perfekte koneemnet for Louis, så han skulle være litt ekstra kul å la Maria fange sin egen alligator. Det var tydeligvis høydepunktet på turen deres, for Maria fanget en alligator som var litt større enn Louis hadde regnet med, så han ble vist noe overrasket og etter det var det ingen andre som fikk lov til å prøve. Det var en adrenalinrushet gjeng som kom tilbake til båten og da er det ingenting som passer bedre enn å dra på en flytende jungelbar, og det var stor enighet om at en kald øl aldri hadde smakt bedre. Men lange dager tar på, så vi sovnet så fort vi la oss i hengekøyene noen timer senere. 
Etter frokost tredje dag, kjørte båten videre og de fleste lå og gynget fornøyd i hengekøyene sine etter en lang dag dagen før. Nå skulle vi kjøre et stykke, for vi skulle få oppleve en annen type regnskog enn den vi hadde vært i tidligere, og ikke nok med det; vi skulle sove i den også! Noen timer senere var vi fremme og vi badet og spiste lunsj, før turen gikk inn en smal, snirklete elv til der vi skulle campe. Vannstanden var enda lavere enn guidene trodde, og et stort, veltet tre gjorde at vi måtte stoppe på et annet sted en planlagt. Det gjorde oss ingenting, for solen stekte og vi var hypp på å komme oss inn i skogen. Tingene ble lasset av og vi begynte vandringen inn i skogen for å finne et egnet sted å sove. Ti minutter inn i skogen, var den alt blitt så tykk at man ikke kom seg frem uten å kutte vei med macheter, så vi ryddet en liten plass og hang opp hengekøyene våre mellom trærne, før vi dro ned til elven igjen for å grille.
Siden det er et poeng å ta med seg minst mulig når man skal ut i jungelen, lagde vi tallerkener av blader og spikket skjeer av en veldig myk tresort, og vi satt og gledet oss til maten var ferdig. Etter vi hadde spist, lærte vi å flette vifter av palmeblader og Louis benyttet nok en mulighet til å prøve å sjarmere Maria til giftemål ved å flette flotte figurer med hjerter til henne. Det endte med at flere fikk, og vi spradet rundt i skogen med flettede kroner og fugler hele gjengen. Alon ble også utnevnt til sjaman og måtte danse rundt bålet. Jeg vet ikke hvem som syntes det var morsomt, oss eller guidene og de som kjørte kanoene. Det ble en ekstremt morsom kveld, så morsom at den ene kanosjåføren ble litt ivrig på flaska og endte med å sovne på bakken, noe som resulterte i at de andre gutta lagde et primitivt kors og tente lys rundt han og tok bilder mens vi alle holdt på å le oss i hjel. Etter en fantastisk kveld skulle vi legge oss, og Louis brukte turen til campen på å gjemme seg bak trær og skremme livet av de som gikk forbi.
Å sove i regnskogen er noe for seg selv. Det er så mye lyd og liv, at de fleste våknet flere ganger i løpet av natten, enten av skrikene fra brøleapene i trærne eller tassingen fra armadilloene (beltedyr) på bakken. Vilde var også hellig overbevist om at hun hadde hørt en jaguar i løpet av natten, og fortalte villig vekk til de som ville høre. Nå har de fleste alt rukket å bli ganske kjent med Vilde og hennes fortellingsevner, så det var ikke så mange som trodde på henne, og siden guidene ikke nevnte noe om store kattedyr som hadde lusket rundt i området når vi sov, var de fleste enige om at det bare var fantasien hennes som løp løpsk igjen. Etter en primitiv, men veldig god frokost og kaffe kokt på bål, skulle vi på tur i skogen, noe vi alle gledet oss stort til! Vi kuttet oss gjennom skogen i to timer, og fikk mange nyttige overlevningstips i tilfelle vi skulle gå oss bort i Amazonas noen gang (ikke Anne-Marte da, hun kommer til å dø om hun går seg bort i Amazonas, for hun er redd for innsekter og ble derfor igjen alene på båten dagen før). Blant annet lærte vi å signalisere hvor vi var ved hjelp av et tre som gav ekstremt høy lyd når man slo på det med stokker eller macheter, og vi fikk svar fra kanosjåførene som var igjen og pakket ned restene av campen vår. Vi så ingen dyr dessverre, men noe annet er vel ikke å forvente når en gjeng på 18 braste gjennom skogen og Vilde brukte mesteparten av tiden på å overbevise de rundt seg om at det VAR en jaguar hun hadde hørt. Etter turen dro vi tilbake til båten, hvor vi spiste lunsj (selvfanget piraja selvfølgelig), før båten kjørte videre og de som bare skulle være i fire dager, kjørte oppover i småbåter.
Vi 11 som ble igjen dro nok en gang ut på kanotur. Nå skulle vi inn til et område dypt inne i de sideliggende elvene for å besøke en fruktbonde og prøve å få tak i acai-bær, så vi kunne lage vår egen acai-juice og få bekreftet eller avkreftet om ryktene om acaien på Ilha Grande var helt uten tilsettningsstoffer. Hos bonden fikk vi sett hvordan avokadoer, ananaser, cashewnøtter, bananer og flere frukter spesielt for Amazonas vokste. Vi fikk også smake på en type banan, som etter en epidemi som ødela alle avlingene, er blitt utryddningstruet og nå bare vokste vilt enkelte steder i Amazonas. Bama-bananene kan gå å legge seg, det var stor enighet om at dette var de beste bananene i verden. Vi så også en hund med 6 tær på bakbeina, noe spesielt jeg (hundenørden som jeg er) syntes var veldig fascinerende. Vi fikk også kjøpt acai, og smakte på bærene. Det fristet ikke til gjentagelse, så vi var veldig spente på hvordan noe som smakte så vondt kunne bli så godt i frossen form, som den vi får på øya. Forventningene til juicen var stor, med andre ord. På vei tilbake til båten så vi tukaner og papegøyer, og det var veldig moro!
Etter middag skulle vi ut å fiske med spyd i mørket, og de fleste ble ganske imponert over treffsikkerheten til de innfødte. Så skulle Teodor prøve. Han fikk det nesten til, og traff alle gangene (skjellene på spydet vitnet om dette), men han hadde ikke nok kraft. Når han da oppdaget et monster av en fisk, kjørte han spydet ned i vannet med alt han var god for, noe som endte i at hele spydet bøyde seg, og fisken slapp unna med skrekken. Mens Selmo prøvde å rette ut spydet, kjørte vi litt videre, og vi mistet spydet i vannet. Det var sporløst borte, så da ble det dessverre ikke mer spydfisking på oss, men vi var alle ganske slitne, så det gjorde egentlig ikke så veldig mye. Men siste kvelden i Amazonas må vi jo ha fest, så båten ble gjort om til disko og vi hadde en veldig hyggelig siste-kveld med alt mannskapet på båten. Og som sjømenn flest, kunne de mange ikke-fult-så-fine ord, som vi selvfølgelig lærte oss.
Siste dagen ble åpnet med acai-juice til frokost og vi fikk et klart bevis på at acaien på Ilha Grande er tilsatt enorme mengder sukker, for ren acai er virkelig ikke godt, selv om det var veldig gøy å smake. Etter frokost var vi å besøkte en liten lokal gummi-plantasje og fikk se hvordan man fikk rågummi ut av trærene og fikk være med på å behandle den til ferdig gummi. Det var veldig lærerikt, da vi fikk en del historisk bakgrunn om blant annet hvorfor Manaus ble til og hvordan britene stjal gummitrefrø og startet sine egne plantasjer i Asia. Det ble også en del latter og vitser om tåteflasketutene (for dyr som må flaskes opp) vi var med på å lage, da disse så ut som kondomer. Dette resulterte også i at Selmo lærte å si ”Harru gummi eller??”, som selvfølgelig var ustyrtelig morsomt.
Alon lager gummi..
Etter besøke hos gummi-bonden dro vi å så på et helt enormt tre, som vist nok var det største i området og av den tresorten som blir størst i hele Amazonas. Og det var virkelig helt enormt! Jeg er helt sikker på at grunnflaten på stammen, var MYE større enn leiligheten jeg bodde i på Grünerløkka. Bildet taler vel for seg selv!
Etter en god lunsj, tuffet båten oppover mot dit vi skulle bli hentet av bussen og vi kjørte igjen mot Manaus. I den lille byen før Rio Negro, måtte vi gå et lite stykke til havnen for å komme til båten som skulle kjøre oss over elven. Jeg trasket utslitt rundt og ante fred og ingen fare, når en svær lastebil kjørte forbi og trumpete sendte en svær sprut av gjørme som dekket hele meg, og ingen andre. Jaja, det så i hvert fall ut som om jeg hadde vært i regnskogen i fem dager da, om ikke annet der jeg tasset ned til båten som en annen dalmatiner. Vel fremme i Manaus dro vi ut å spiste, og Teodor og jeg bumpet inn i en gjeng med nordmenn når vi spiste. Veldig hyggelig. Så var det bare å vente til vi skulle kjøre til flyplassen og det var en utslitt gjeng som hang ute på fortauet utenfor der vi skulle bli hentet. Vi satte oss på flyet noen timer senere, svette, slitene, skittene og lykkelige etter fem fantastiske dager! En del av oss ble igjen i Rio de tre resterende dagene av ferieuka, hvor vi dusjet, sov, shoppet og dro ut i Lapa før vi igjen vendte nesa mot øya vår på søndagen. Det har vært en helt sinnsykt kul ferieuke, hvor vi virkelig har fått oppleve mye og jeg anbefaler alle å dra til Amazonas en gang, helst litt brennkvikt da det ryktes om planer om å lage demning i hovedelva og det er ikke noe særlig kult.. Avslutter med å legge ut litt bilder som duste, kranglete tumblr ikke ville la meg legge ut i selve innlegget.
Takk for meg osv..
Sofie
Ilha Grande, Brasil
“Uttørket” innsjø midt i skogen
I regntiden går vannstanden helt opp til det hvite skillet!
Jungelfrokost
…og jungelfashion!
Piraja-fiske
Piraja-fangst
Piraja-lunsj
Rå-gummi
Tidenes beste øl, i følge PK sjæl
Kanoene våre
Bade- og fotball-pause
Iguan
Cashew-nøtt
Og sist, men ikke minst; Opera-huset i Manaus!
