Kategori: Diverse

På Ilha Grande har vi holdt på med ulike kurs siden vi kom i september, blant annet perkusjon, portugisisk, capoeira, samba, surfing og dykking. Lørdag kveld mannet perkusjonsgruppa seg betraktelig opp, gikk opp på scena på den lokale klubben, og spilte samba- og foho-rytmer for halve øyas befolkning.

Fremføringen viste seg å være en suksess! Mange ukjente kom bort og roste gruppa i etterkant av konserten, og noen sa til og med at de ønsker å spille inn en CD med oss. (Nordmenn har med andre ord atter en gang blitt kjendiser her på øya – som om vi ikke er ettertrakta nok fra før av, liksom…heheh.)

Jeg er personlig med på perkusjonskurset, og må si jeg er ganske overrasket over utviklingen vår fra september. Den første timen var vi ganske sjenerøse med slagene, og klarte så vidt å få lyd ut av trommene. For å ikke snakke om takta – med en gang Jamaica begynte å synge til rytmen vår, hadde de fleste en fin tendens til å falle helt ut. Derfor var det veldig morsomt å se at vi faktisk klarte å spille både for en hel haug av ukjente folk (litt prestasjonsangst?), OG i et band vi ikke hadde øvd med mer enn én gang (kvelden før).

I dag, mandag, hadde vi vår siste perkusjonstime. Men siden vi er midt i eksamensuka, der mye lesing og studering står på planen, ble timen mer rolig enn ellers – Jamaica hadde nemlig med en liten overraskelse: Vi skulle lage vårt eget instrument! Resultatet ble noe vi kalte for “ziggie-ziggie” (på grunn av lyden den lager, men om dere vet hva instrumentet egentlig heter, tar jeg imot forslag…), personlige inskripsjoner, og fargerike mønstre.

Det er egentlig litt trist at dette var vår siste perkusjonstime: Ikke bare har det vært veldig morsomt å fordype seg i denne siden av den brasilianske kulturen – vi har også blitt utrolig glad i Jamaica! (Han har tydeligvis blitt over middels glad i oss også: Hver gang vi møter ham i gata en fredags- eller lørdagskveld, kjører han på med en fem minutters tale om hvor viktige vi er for ham… hahah.)

Tror nok jeg med trygghet kan si at vi alle kommer til å savne de kraftige trommerytmene, de såre hendene, og gode, gamle Jamaicas fornøyde smil … :)

Tchau!

Monika,
Ilha Grande, Brasil

(Dette innlegget har jeg forsøkt å legge ut i flere dager nå, men dårlig internett har ført til en “bitteliten” forsinkelse.)

Jeg skal være ærlig med dere: Vår gruppes motivasjon til studering har sakte men sikkert dalt nedover – i alle fall om man skal sammenligne med innspurten før ex.phil-eksamen. Så da prøveeksamen var overstått på torsdag (takk gud for hjelpemidler), tok så å si hele gjengen badetøyet på: Vi skulle nemlig på BOAT PARTY!

Her i Brasil har vi vår egen festkomité som arrangerer fester og sosiale sammenkomster. Om gruppen ønsker å ha en halloweenfest, har vi en halloweenfest. Om det vises interesse for grillings i sommerhuset til Cesar og Tatiana (våre brasilianske kontaktpersoner), så gjør vi det. Denne gangen var folk hyppe på båtfest, og jammen ble det ikke en helaftens fornøyelse med både grilling, drikking, soling, bading (inkludert hopping fra dekk), snorkling, dansing og sist men ikke minst – chilling for alle penga!

Båten vi dro med, Golfo, har så å si blitt vår «private» båt hvor enn vi skal. Det er Cesar som eier den, og derfor har vi mulighet til å leie den (nesten) når vi vil, til en studentvennlig pris. Med sine to dekk, er det mulighet for avslapping nede, og full fest oppe (Les: Vera), noe vi alle nyter godt av.

Båtturen tok oss først til Saco do Ceu, en sjarmerende bukt med flere luksuriøse sommerhus. En lokal venn fortalte at mange celebriteter pleier å feriere på øya, og at det er hit de i så fall drar. Senere tok vi turen til Praia do Amor («Kjærlighetsstranden»), men ettersom den – naturlig nok – er beregnet for ca. to personer, fant vi ut at Praia Iguassu – en strand som er isolert fra de slitsomme turistene med høye fjell på den ene siden, og havet på den andre siden – var perfekt for oss.

Etter å ha slappet av og kost oss på havet i flere timer, dro vi fornøyde hjem. Noen av oss tok turen til utestedet Aquario senere den natten, mens andre var flinke elever og la seg til å sove for å være opplagte til forelesning neste dag … heheh.

Til tross for ulik ansvarsfølelse, kan jeg med trygghet si at torsdag var en herlig dag – etter klokken 15.00 … :)

Tchau!

Monika
Ilha Grande, Brasil

Denne helgen dro gruppen vår på klassetur til Rio de Janeiro. Mens forrige utflukt var veldig «turistbasert», med fokus på sightseeing av den verdenskjente byen, la denne turen hovedvekt på et sosialt prosjekt – vi skulle besøke en barnehage i Complexo do Alemão («Det tyske komplekset»), som er en av Rio de Janeiros største favelaer.

På lørdag dro vi til et digert lagerhus og kjøpte klær, leker og mat beregnet til 70 barn. Tidligere hadde gruppen lagt inn frivillige bidrag til prosjektet, der alt fra ti til hundre reais ble gitt (altså mellom 30-300 kroner). Til tross for mistanker om at innkjøpene vil være knappe, fant vi ut at 900 reais (ca. 2700 kr) er nok til både 35 shorts, 35 t-skjorter, ørtenhundre småleker, pølsefest og litt brus og popcorn til alle mann. Som om ikke det var nok, endte vi opp med et overskudd på rundt 150 reais som vi donerte til barnehagen – de vet tross alt hva de trenger bedre enn oss.

Turen til barnehagen fant ikke sted før på mandag, og i mellomtiden hadde vi derfor masse tid til andre ting. Lørdag kveld dro vi for eksempel på fotballkamp. Med fotballdrakter og kraftfulle heiarop, så vi Botafogo vinne kampen mot Portuguesa 3-0. Til tross for at tribunene ikke var fulle denne kvelden, kunne man likevel oppleve brasilianernes fotballspirit, der de veivet med store flagg, trommet brasilianske rytmer og skrek ut både skjellsord og heiarop under hele kampen. (Det skal sies at fotballsupportere i Norge ofte gjør det samme, men poenget er at vi var på en brasiliansk fotballkamp, og det er litt over middels KULT!)

Etter kampen måtte vi feire seieren, og gikk derfor ut på byen. Med VIP-pass i Ipanema, der vi blant annet slapp til et eget område på selve utestedet, ble clubbing og dansing tema for natten.

Søndagen hadde vi ingen spesielle planer. Noen ruslet rundt i gatene, andre dro til Copacabana, mens andre igjen dro på shopping. Personlig besøkte jeg noen venner i Niteroi, der man blant annet kan se hele Rio de Janeiro i panoramaview. En ganske fin by, med både oppsiktsvekkende bygninger og utsikter.

På kvelden skulle vi på baila funk party. For de som ikke vet hva det er, kan man koke det ned til tre ord: Veldig. Mye. Rumpe. Med funky-rytmen dundrende i øregangen til langt på natt, slapp de fleste foten (og rumpa) løs, og vrikket seg rundt på dansegulvet blant favelaens innbyggere. (Til tross for at en del av oss var bekymret for «gangstere med gønnere», kan jeg med hånden på hjertet si at vår favelafest var en lukket og trygg fest, der ingen kom til skade – med unntak av de som ble tråkket på av klassekameratene, så klart.) Mot slutten fikk vi til og med høre noen av «våre egne» festsanger – da Gagnam Style fylte lokalet, hoppet en ganske overbegeistret gruppe nordmenn rundt som hester, og tiltrakk seg rare blikk og skjeve smil … Gøy var det!

Mandag morgen dro vi som sagt til Complexo do Alemão. Dette området blir kalt et kompleks fordi det er sammensatt av seks ulike favelaer, noe som også forklarer dets enorme areal. For å komme oss til selve barnehagen, måtte vi ta en gondol over hele Complexo do Alemão. For å si det sånn – utsikten var slående. Ikke bare når det gjelder realiteten av standarden i favelaen, men også kontrastene til de luksuriøse boligblokkene som befant seg like ved. Det er først nå Operasjon Dagsverks slagord fra 2010 gir mening: «Én by – to verdener» kunne ikke passet bedre for å beskrive Rio de Janeiro.

Etter en rask Capoeira-fremvisning i favelaens kulturhus, tuslet vi ned til barnehagen. På veien fikk vi mange blikk og utrop, der «Gringos!» («white guys») var det mest hyppige.

Vel fremme i barnehagen ble vi møtt av store smil og begeistrede skrik, og enkelte fikk til og med sjenerte klemmer som takk for gavene. Etter pølsefest og gaveutdeling var det ikke bare en gruppe små barn som var overlykkelige, men også en gruppe nordmenn som (til tross for sus i ørene på grunn av usannsynlig mye bråk) kunne si seg tilfreds med dagens gode gjerning.

Reisen hjem var – som vanlig – lang, kald og våt. (Jeg vet ikke hvorfor, men vi har så utrolig flaks hver gang vi skal hjem fra Rio. Enten så blåser det, eller så regner det, eller så gjør det begge deler. Et tips til alle som har tenkt seg til Brasil i fremtiden – ta med pledd og ullsokker!) Likevel var de fleste glade for å krabbe inn i de varme sengene sine. Jeg vil faktisk påstå at noen av oss satte litt mer pris på varmen og sengen i seg selv, ettersom realiteten i Norge (og på pousadaen på Ilha Grande) virkelig er annerledes enn den vi så i favelaen i Rio de Janeiro …

Tchau!

Monika
Ilha Grande, Brasil